Leder

365 dager med Trump

Mari Skurdal

I dag er det ett år siden Donald Trump ble innsatt som president i USA. Allerede under innsettelsesseremonien ble det klart at denne presidentperioden ville skille seg fra hans første. Han avla eden omkranset av USAs rikeste, sin nære familie og et knippe ideologisk allierte utenlandske gjester fra ytre høyre. Allerede innsettelsesdagen signerer han 26 presidentordrer og trekker blant annet USA ut av Verdens helseorganisasjon og Paris-avtalen. Etterpå har det gått slag i slag. Tesla-eier Elon Musk får ansvar for å slanke staten. Tollsatser økes og senkes og økes igjen i meldinger på sosiale medier. Utlendingsmyndigheten Ice rustes opp, og iført masker for ansiktet og skarpladde våpen sendes de ut på jakt etter illegale innvandrere. Forsvarsdepartementet omdøpes til Krigsdepartementet og bomber i månedene som kommer Jemen, Iran, Irak, Nigeria og Syria, i tillegg til å kidnappe statslederen i Venezuela.

«De bruker USAs styrke til å få det som de vil.»

Trumps ideologiske bakland var bedre forberedt før denne perioden enn i 2016. Den innflytelsesrike tenketanken Heritage Foundation hadde laget en nesten 1000 sider lang manual, Project 2025, som la grunnlaget for hurtig effektuering av Maga-bevegelsens ytterliggående politikk. Fiendebildet tegnes allerede på første side: USA står foran en mulig sivilisasjonskollaps fordi woke radikalere gjennomsyrer universiteter, medier og byråkrati. Globale eliter i Washington er svikere. Dokumentet foreslår mye av det som seinere blir politikk, som bruk av økte tollsatser for å styrke USAs handelsbalanse og økonomiske posisjon i verden. På noen områder er Project 2025 forsiktigere enn Trump-administrasjonen: Dreieboka slår fast at Grønland er viktig for USAs sikkerhet, men nøyer seg med å foreslå et amerikansk konsulat i Nuuk.

Trump og hans Maga-bevegelse har en omformende, revolusjonær karakter som former allianser og styrkeforhold i verden etter sitt bilde. De bruker USAs styrke til å få det som de vil – og utelukker ikke trusler. Det siste året har avdekket hvor avhengig verdens stater og ikke minst Europa er av USA. Den avhengigheten må vi ut av så raskt som rå er, for Trumps verden tjener ingen andre enn hans korrupte partnere.

Leder

Røveri

Få grupper har et så ufortjent romantisk image som pirater. Gjennom alt fra litterære klassikere via Hollywood-filmserier til vår hjemlige Sabeltann har sjørøveri fått en aura av noe spennende, mystisk og ærerikt. Realiteten, både historisk og i dag, er både kjedeligere og kjipere: Sjørøvere er voldelige bander som med trusler om eller faktisk bruk av vold raner til seg midler. Historisk har en del av disse røverbandene vært det man kan kalle selvstendig næringsdrivende, men ofte har de også hatt ryggdekning fra stater, som enten eksplisitt har godkjent virksomheten, eller vendt det blinde øyet til når det har passet seg. Prinsippet om å omsette militær styrke til økonomisk gevinst utspiller seg i disse dager for åpen scene i Midtøsten. Som del av den selvvalgte monumentale fiaskoen USA og Israels krig mot Iran har vært, har USAs president Donald Trump fått en ny idé til hvordan de kan tjene penger på konflikten. Mandag kunngjorde han via sin egen plattform Truth Social at alle som vil gjennom Hormuzstredet nå, vil måtte betale en avgift på 20 prosent av alt gods de transporterer.

Pål Hellesnes

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Endre Ugelstad Aas

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Katarina Poensgen