Leder

365 dager med Trump

Mari Skurdal

I dag er det ett år siden Donald Trump ble innsatt som president i USA. Allerede under innsettelsesseremonien ble det klart at denne presidentperioden ville skille seg fra hans første. Han avla eden omkranset av USAs rikeste, sin nære familie og et knippe ideologisk allierte utenlandske gjester fra ytre høyre. Allerede innsettelsesdagen signerer han 26 presidentordrer og trekker blant annet USA ut av Verdens helseorganisasjon og Paris-avtalen. Etterpå har det gått slag i slag. Tesla-eier Elon Musk får ansvar for å slanke staten. Tollsatser økes og senkes og økes igjen i meldinger på sosiale medier. Utlendingsmyndigheten Ice rustes opp, og iført masker for ansiktet og skarpladde våpen sendes de ut på jakt etter illegale innvandrere. Forsvarsdepartementet omdøpes til Krigsdepartementet og bomber i månedene som kommer Jemen, Iran, Irak, Nigeria og Syria, i tillegg til å kidnappe statslederen i Venezuela.

«De bruker USAs styrke til å få det som de vil.»

Trumps ideologiske bakland var bedre forberedt før denne perioden enn i 2016. Den innflytelsesrike tenketanken Heritage Foundation hadde laget en nesten 1000 sider lang manual, Project 2025, som la grunnlaget for hurtig effektuering av Maga-bevegelsens ytterliggående politikk. Fiendebildet tegnes allerede på første side: USA står foran en mulig sivilisasjonskollaps fordi woke radikalere gjennomsyrer universiteter, medier og byråkrati. Globale eliter i Washington er svikere. Dokumentet foreslår mye av det som seinere blir politikk, som bruk av økte tollsatser for å styrke USAs handelsbalanse og økonomiske posisjon i verden. På noen områder er Project 2025 forsiktigere enn Trump-administrasjonen: Dreieboka slår fast at Grønland er viktig for USAs sikkerhet, men nøyer seg med å foreslå et amerikansk konsulat i Nuuk.

Trump og hans Maga-bevegelse har en omformende, revolusjonær karakter som former allianser og styrkeforhold i verden etter sitt bilde. De bruker USAs styrke til å få det som de vil – og utelukker ikke trusler. Det siste året har avdekket hvor avhengig verdens stater og ikke minst Europa er av USA. Den avhengigheten må vi ut av så raskt som rå er, for Trumps verden tjener ingen andre enn hans korrupte partnere.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal