Leder

365 dager med Trump

Mari Skurdal

I dag er det ett år siden Donald Trump ble innsatt som president i USA. Allerede under innsettelsesseremonien ble det klart at denne presidentperioden ville skille seg fra hans første. Han avla eden omkranset av USAs rikeste, sin nære familie og et knippe ideologisk allierte utenlandske gjester fra ytre høyre. Allerede innsettelsesdagen signerer han 26 presidentordrer og trekker blant annet USA ut av Verdens helseorganisasjon og Paris-avtalen. Etterpå har det gått slag i slag. Tesla-eier Elon Musk får ansvar for å slanke staten. Tollsatser økes og senkes og økes igjen i meldinger på sosiale medier. Utlendingsmyndigheten Ice rustes opp, og iført masker for ansiktet og skarpladde våpen sendes de ut på jakt etter illegale innvandrere. Forsvarsdepartementet omdøpes til Krigsdepartementet og bomber i månedene som kommer Jemen, Iran, Irak, Nigeria og Syria, i tillegg til å kidnappe statslederen i Venezuela.

«De bruker USAs styrke til å få det som de vil.»

Trumps ideologiske bakland var bedre forberedt før denne perioden enn i 2016. Den innflytelsesrike tenketanken Heritage Foundation hadde laget en nesten 1000 sider lang manual, Project 2025, som la grunnlaget for hurtig effektuering av Maga-bevegelsens ytterliggående politikk. Fiendebildet tegnes allerede på første side: USA står foran en mulig sivilisasjonskollaps fordi woke radikalere gjennomsyrer universiteter, medier og byråkrati. Globale eliter i Washington er svikere. Dokumentet foreslår mye av det som seinere blir politikk, som bruk av økte tollsatser for å styrke USAs handelsbalanse og økonomiske posisjon i verden. På noen områder er Project 2025 forsiktigere enn Trump-administrasjonen: Dreieboka slår fast at Grønland er viktig for USAs sikkerhet, men nøyer seg med å foreslå et amerikansk konsulat i Nuuk.

Trump og hans Maga-bevegelse har en omformende, revolusjonær karakter som former allianser og styrkeforhold i verden etter sitt bilde. De bruker USAs styrke til å få det som de vil – og utelukker ikke trusler. Det siste året har avdekket hvor avhengig verdens stater og ikke minst Europa er av USA. Den avhengigheten må vi ut av så raskt som rå er, for Trumps verden tjener ingen andre enn hans korrupte partnere.

Leder

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Mari Skurdal

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Mari Skurdal

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Bjørgulv Braanen