Leder

365 dager med Trump

I dag er det ett år siden Donald Trump ble innsatt som president i USA. Allerede under innsettelsesseremonien ble det klart at denne presidentperioden ville skille seg fra hans første. Han avla eden omkranset av USAs rikeste, sin nære familie og et knippe ideologisk allierte utenlandske gjester fra ytre høyre. Allerede innsettelsesdagen signerer han 26 presidentordrer og trekker blant annet USA ut av Verdens helseorganisasjon og Paris-avtalen. Etterpå har det gått slag i slag. Tesla-eier Elon Musk får ansvar for å slanke staten. Tollsatser økes og senkes og økes igjen i meldinger på sosiale medier. Utlendingsmyndigheten Ice rustes opp, og iført masker for ansiktet og skarpladde våpen sendes de ut på jakt etter illegale innvandrere. Forsvarsdepartementet omdøpes til Krigsdepartementet og bomber i månedene som kommer Jemen, Iran, Irak, Nigeria og Syria, i tillegg til å kidnappe statslederen i Venezuela.

«De bruker USAs styrke til å få det som de vil.»

Trumps ideologiske bakland var bedre forberedt før denne perioden enn i 2016. Den innflytelsesrike tenketanken Heritage Foundation hadde laget en nesten 1000 sider lang manual, Project 2025, som la grunnlaget for hurtig effektuering av Maga-bevegelsens ytterliggående politikk. Fiendebildet tegnes allerede på første side: USA står foran en mulig sivilisasjonskollaps fordi woke radikalere gjennomsyrer universiteter, medier og byråkrati. Globale eliter i Washington er svikere. Dokumentet foreslår mye av det som seinere blir politikk, som bruk av økte tollsatser for å styrke USAs handelsbalanse og økonomiske posisjon i verden. På noen områder er Project 2025 forsiktigere enn Trump-administrasjonen: Dreieboka slår fast at Grønland er viktig for USAs sikkerhet, men nøyer seg med å foreslå et amerikansk konsulat i Nuuk.

Trump og hans Maga-bevegelse har en omformende, revolusjonær karakter som former allianser og styrkeforhold i verden etter sitt bilde. De bruker USAs styrke til å få det som de vil – og utelukker ikke trusler. Det siste året har avdekket hvor avhengig verdens stater og ikke minst Europa er av USA. Den avhengigheten må vi ut av så raskt som rå er, for Trumps verden tjener ingen andre enn hans korrupte partnere.

Leder

Forbil­ledlig konsekvent

Koalisjonen av villige kalte daværende president i USA George W. Bush landene som støttet invasjonen i Irak i 2003. Nå forsøker hans arvtaker Donald Trump å true verdens nasjoner med på amerikanernes side i krigen mot Iran. Da Spania sa nei til at USA kan bruke spanske baser til angrep på iranske mål, svarte Trump med si at han da vil stoppe all handel med landet. I går svarte Spanias statsminister Pedro Sánchez på truslene. Det er en tale det er verdt å lese i sin helhet og som i en brennbar tid framstår viktigere enn den bejublede, men pragmatiske talen til Canadas statsminister Mark Carney tidligere i år.

Episk raseri

«Ingen dustete regler for krigføring, ingen hengemyr med nasjonsbygging, ingen øvelse i demokratibygging. Ingen politisk korrekte kriger. Vi slåss for å vinne, og vi kaster ikke bort tid eller liv», sa forsvarsminister Pete Hegseth på en pressekonferanse mandag. Det var begrunnelsen for det folkerettsstridige angrepet på Iran, som av alle ting har fått navnet «Episk raseri». USA forsøker nå i raskt tempo å omsette landets militære overlegenhet i geopolitisk dominans og kontroll over den oljedrevne økonomiens viktigste region, som Ali Esbati skriver i Dagens Nyheter. Fra før av har Washington sikret seg kontrollen over Venezuelas enorme oljeressurser på det amerikanske kontinentet.

Endeløse kriger

I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.