Leder

Lite lur skroting

Mari Skurdal

Grunntanken i den norske fellesskolen er at alle norske barn skal få et godt og likeverdig opplæringstilbud der de bor. For å få til det er det ikke minst viktig å ha nok lærere på jobb i hele landet. Derfor er det svært uheldig at den regjeringsnedsatte Kommunekommisjonen i sin første delrapport går inn for å skrote lærernormen for den norske, offentlige grunnskolen. Normen sier at det ikke skal være mer enn 15 elever per lærer i småskolen. Fra femte til tiende trinn skal det være maks 20 elever per lærer. Normen er av relativt ny dato, fra 2018. Den ble innført fordi man så at gruppe­størrelsene i Skole-Norge gikk opp etter man fjernet en øvre grense for dem i 2003. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring konkluderte derfor med at målet om et likeverdig opplæringstilbud sannsynligvis ikke var oppfylt, og lærernormen kom som følge av det.

«I dag presses den offentlige skolen fra flere hold.»

Nå foreslår altså Kommunekommisjonen å skrote normen, angivelig for å gi kommunene «større frihet til å fordele ressurser». Gitt stramme kommunebudsjetter er dette først og fremst en frihet til å kutte i antall lærere. Kommisjonen har heller ikke blitt enige om forslaget, men deler seg i to særmerknader. Den ene står blant andre LO og Fagforbundets representanter for. De vil flytte lærernormen til kommunenivå. At også det fører til kutt, står å lese i rapporten: Ifølge beregninger fra Finansdepartementet, gjengitt i utredningen, vil en slik flytting gi behov for 850 færre lærerårsverk. Leder i Utdanningsforbundet Geir Røsvoll, som også sitter i utvalget, har derfor meldt dissens. Han vil beholde normen som i dag.

Det er det all grunn til å støtte ham i. I dag presses den offentlige skolen fra flere hold. Private tilbud dukker opp en rekke plasser, og ulikt den offentlige skolen kan disse velge elever med ressurssterke bakgrunner. Det er bare å titte over grensa til Sverige for å se hvordan det går da. Der forvitrer den offentlige skolen. Selv Sveriges høyreorienterte regjering anerkjenner nå at noe må gjøres. LO og Fagforbundet bør derfor være svært forsiktige med å forhandle bort skolekvalitet. Fellesskolen er en juvel i velferdsstaten. Den må styrkes, ikke legges på slakterbenken.

Leder

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal

Hengemyr

De iranske angrepene mot amerikanske baser og installasjoner i golfstatene – De forente arabiske emirater, Kuwait, Bahrain, Saudi-Arabia og Qatar – var et vågespill, som kunne ha skapt økende motstand mot regimet i regionen, men kombinert med en vellykket struping av oljetrafikken gjennom Hormuz, som står for 20 prosent av det globale markedet, har det i stedet lagt et sterkt press på USA. Irans forsvarskrig truer også med å lamme oljevirksomheten i golfstatene, som mest av alt ønsker fred og stabilitet i regionen. Hvis krigen fortsetter, kan det få «katastrofale konsekvenser» for verdensøkonomien, sier oljegiganten Saudi Aramcos toppsjef, Amin Nasser. En ytterligere utfordring for Donald Trump er at europeiske Nato-land har valgt ikke å støtte USA og Israel i den pågående krigen og heller ikke sende krigsskip til Hormuz, som presidenten har bedt om. Trumps machoprat om hvordan USAs dødelige militære makt kan få alle til å underkaste seg, har til nå hatt en viss effekt, men truslene faller dødt til jorda hvis stadig færre lar seg kue. Stigende priser på energi og andre livsnødvendigheter for vanlige amerikanere kan ytterligere svekke Trump og Republikanerne foran det avgjørende mellomvalget i november. En ny endeløs krig i Midtøsten har potensial i seg til å male i stykker Trump og hans Maga-bevegelse. Tidligere kriger USA har startet, som angrepet på Afghanistan etter terrorangrepene 11.

Bjørgulv Braanen