Leder

Lite lur skroting

Grunntanken i den norske fellesskolen er at alle norske barn skal få et godt og likeverdig opplæringstilbud der de bor. For å få til det er det ikke minst viktig å ha nok lærere på jobb i hele landet. Derfor er det svært uheldig at den regjeringsnedsatte Kommunekommisjonen i sin første delrapport går inn for å skrote lærernormen for den norske, offentlige grunnskolen. Normen sier at det ikke skal være mer enn 15 elever per lærer i småskolen. Fra femte til tiende trinn skal det være maks 20 elever per lærer. Normen er av relativt ny dato, fra 2018. Den ble innført fordi man så at gruppe­størrelsene i Skole-Norge gikk opp etter man fjernet en øvre grense for dem i 2003. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring konkluderte derfor med at målet om et likeverdig opplæringstilbud sannsynligvis ikke var oppfylt, og lærernormen kom som følge av det.

«I dag presses den offentlige skolen fra flere hold.»

Nå foreslår altså Kommunekommisjonen å skrote normen, angivelig for å gi kommunene «større frihet til å fordele ressurser». Gitt stramme kommunebudsjetter er dette først og fremst en frihet til å kutte i antall lærere. Kommisjonen har heller ikke blitt enige om forslaget, men deler seg i to særmerknader. Den ene står blant andre LO og Fagforbundets representanter for. De vil flytte lærernormen til kommunenivå. At også det fører til kutt, står å lese i rapporten: Ifølge beregninger fra Finansdepartementet, gjengitt i utredningen, vil en slik flytting gi behov for 850 færre lærerårsverk. Leder i Utdanningsforbundet Geir Røsvoll, som også sitter i utvalget, har derfor meldt dissens. Han vil beholde normen som i dag.

Det er det all grunn til å støtte ham i. I dag presses den offentlige skolen fra flere hold. Private tilbud dukker opp en rekke plasser, og ulikt den offentlige skolen kan disse velge elever med ressurssterke bakgrunner. Det er bare å titte over grensa til Sverige for å se hvordan det går da. Der forvitrer den offentlige skolen. Selv Sveriges høyreorienterte regjering anerkjenner nå at noe må gjøres. LO og Fagforbundet bør derfor være svært forsiktige med å forhandle bort skolekvalitet. Fellesskolen er en juvel i velferdsstaten. Den må styrkes, ikke legges på slakterbenken.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.