Donald Trumps maktovertakelse har skapt et tidsskille i internasjonal politikk. Proteksjonisme og toll har avløst global frihandel. I USA piskes det opp en borgerkrigsstemning, der tidligere seire for borgerrettsbevegelsen og urfolk rulles tilbake. Offentlige etater er omgjort til maskerte bander, og vulgære og uforsonlige karakteristikker av politiske motstandere har blitt dagligdags. Nyttårshilsenen fra Det hvite hus gikk til «Strong American Patriots», mens «venstreradikale Demokrater», illojale Republikanere og «marxistiske galninger» ble karakterisert som samfunnsfiender, samtidig som interessene til de rikeste og mektigste hegnes om.
«Valget sto ikke mellom markedsliberalisme og fascisme.»
Systemskiftet snur opp-ned på alle gamle sannheter, ikke minst europeiske lands tidligere så velvillige underordning under Washington. USAs trusler mot Grønland viser hvor fundamentalt skillet er, ettersom Danmark kan komme i en militær konflikt med USA, der amerikanske styrker kan operere fra baser på dansk jord. Trumps valgseier har også gitt høyrenasjonalismen i Europa en vitamininnsprøytning. Hvis det hadde vært valg i dag, ville høyrenasjonale partier fått regjeringsmakt i Frankrike og Storbritannia.
Det politiske valget står ikke mellom en aggressiv høyrenasjonalisme på den ene sida og reindyrket markedsliberalisme, som tjener de økonomiske elitene og undergraver demokratiet, på den andre. Også tidligere i historien, på 1920- og 30-tallet, kunne det se ut som om motsetningen gikk mellom laissez-faire-kapitalisme og fascisme, men det fantes en tredje pol. I Norden utviklet arbeiderbevegelsen i allianse med bondepartiene en politikk for arbeid, velferd og utjevning – i skarp motsetning til den økonomiske liberalismen. Det skulle vise seg å være en effektiv motkraft mot datidas høyrenasjonale krefter, som vokste i kjølvannet av liberalismens fallitt. Svaret på utfordringene fra høyrenasjonalismen er ikke å forsvare det markedsliberalistiske hegemoniet, som over lang tid har økt forskjellene, skapt utrygghet og svekket beredskapen, men å utvikle et folkelig forankret program som svarer på tidas utfordringer, og som derfor kan være en robust politisk barriere mot den reaksjonære høyrenasjonalismen.