Ingen av regjeringens budsjettpartnere ønsker å bruke penger på Finansdepartements siste, fikse idé – et kostbart skattelotteri, hvor tilfeldig utvalgte, unge personer får skattereduksjon på lønnet arbeid. Likevel var ikke Arbeiderpartiet til å rikke i budsjettforhandlingene, og det er derfor satt av en halv milliard kroner i budsjettet for 2026 til å strø noen tusenlapper over rundt 40.000 heldige utvalgte. Forsøket skal gå over fem år, og forskere skal da undersøke om de som får skattereduksjon på lønnsinntekt, i mindre grad enn andre blir trygdemottakere i prøveperioden. Tusenkronersspørsmålet er om forsøket vil gi sikker kunnskap om akkurat dét. Og ikke minst: Om ikke forsøket også har andre, negative konsekvenser.
«Gevinsten er først og fremst usikker kunnskap.»
Denne uka fikk de første heldige beskjed om at de var trukket ut. Norske aviser har intervjuet en rekke av dem, og gjengangeren er at de omtaler uttrekket som en gevinst, omtrent som i en ordinær lotto. De er glade for de ekstra pengene, men uttrykker tvil om hvorvidt de kommer til å endre atferd som følge av forsøket. Og nettopp her ligger det en fallgruve for forskerne: Det er mange valg unge tar som påvirker arbeid og inntekt, som ikke har noe som helst med skattelotteriet å gjøre. Hvordan skal forskerne kunne vite at livshendelser og -valg henger sammen med akkurat skattereduksjonen? De fleste av oss har heller ikke særlig bevissthet om skatt, utover at den trekkes hver måned. Det er særlig problematisk at forsøket antyder at sykdom er et økonomisk betinget valg.
LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad mener det ville vært mer presist å forske på gruppa regjeringen ønsker å påvirke, altså de som allerede står utenfor arbeidslivet. Hva skal til for at de kommer tilbake i jobb? Forsøket kan dessuten gjøre at folk føler at staten gir vilkårlige fordeler til noen og ikke andre, attpåtil finansiert av deres skattepenger. Det kan svekke skattemoralen, mener LO. Alt i alt framstår skattelotteriet som en dyr og merkelig idé, hvor gevinsten først og fremst er usikker kunnskap. Mennesker er ikke så nyttemaksimerende som samfunnsøkonomer med hang til store datasett syns å tro.