Leder

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet. I Washington ble to unge israelere drept i fjor da de forlot et arrangement på byens jødiske museum. Gjerningsmannen sa han gjorde det for Gaza.

Likevel har både Aftenposten på lederplass og meningsbærere på sosiale medier gått langt i å bruke Sydney-­massakren til å ansvarliggjøre nordmenn som markerer støtte til palestinere. Aftenposten skriver at «Palestina-­aktivistene kan gjøre mer for å bekjempe både antisemittisme og radikalisering» i en leder om Sydney-­angrepet. Tidligere jødiske talspersoner som Ervin Kohn og Ronan Bahar peker på slagordet «Globalize the intifada», som de mener er en oppfordring til å drepe jøder hvor som helst i verden. Podkastvert Henrik Beckheim skriver på Facebook at Palestinakomiteens leder Line Khateeb «står åpenlyst og roper på massakre på jøder i våre norske gater».

Det er ikke uproblematisk å sidestille engasjement for palestinere med oppfordring til massedrap på jøder, for å si det forsiktig. Det er forståelig at jøder i Norge kjenner på stor frykt etter et bestialsk angrep på trosfeller i ­Australia. Men å framstille mennesker som engasjerer seg for humanitet og folkerett for palestinere som hat­agitatorer, er en forsimpling av vår hjemlige debatt. På samme måte som nordmenn med jødisk tilhørighet ikke skal holdes ansvarlige for israelsk politikk, må vi unngå å stemple Palestina-aktivister som terrorister. En diskusjon om hvilke slagord som blir oppfattet svært negativt av en liten, norsk minoritet, er det likevel fornuftig å ta. Her går det an å møtes og lytte til hverandre. Men jødiske barn bør ikke bli fortalt at folk som bærer et ­palestinaskjerf, oppfordrer til drap på jøder. De har snarere engasjert seg mot en brutal krig og for menneskeverd, og flere av dem er også jødiske.

Leder

Tollkrigen II

I går startet Tollkrigen II. Over 80 land er truffet av USAs nye toll på minst 10 prosent. Etter at USAs høyeste domstol slo fast at Trumps tollavgifter fra den såkalte «frigjøringsdagen» i 2025 var ulovlige, innførte Washington et globalt midlertidig tollregime. I mellomtida fant Trumps jurister en klausul fra 1974 som gir adgang til straffetoll mot land med «urimelig eller diskriminerende handelspraksis». EU og Norge straffes nå med henholdsvis 10 og 12,5 prosent toll fordi de angivelig ikke har et effektivt forbud mot import av varer produsert med tvangsarbeid. Brasil rammes av 25 prosent toll, blant annet med henvisning til avskoging.

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.