Leder

En farlig kopling

Mari Skurdal

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet. I Washington ble to unge israelere drept i fjor da de forlot et arrangement på byens jødiske museum. Gjerningsmannen sa han gjorde det for Gaza.

Likevel har både Aftenposten på lederplass og meningsbærere på sosiale medier gått langt i å bruke Sydney-­massakren til å ansvarliggjøre nordmenn som markerer støtte til palestinere. Aftenposten skriver at «Palestina-­aktivistene kan gjøre mer for å bekjempe både antisemittisme og radikalisering» i en leder om Sydney-­angrepet. Tidligere jødiske talspersoner som Ervin Kohn og Ronan Bahar peker på slagordet «Globalize the intifada», som de mener er en oppfordring til å drepe jøder hvor som helst i verden. Podkastvert Henrik Beckheim skriver på Facebook at Palestinakomiteens leder Line Khateeb «står åpenlyst og roper på massakre på jøder i våre norske gater».

Det er ikke uproblematisk å sidestille engasjement for palestinere med oppfordring til massedrap på jøder, for å si det forsiktig. Det er forståelig at jøder i Norge kjenner på stor frykt etter et bestialsk angrep på trosfeller i ­Australia. Men å framstille mennesker som engasjerer seg for humanitet og folkerett for palestinere som hat­agitatorer, er en forsimpling av vår hjemlige debatt. På samme måte som nordmenn med jødisk tilhørighet ikke skal holdes ansvarlige for israelsk politikk, må vi unngå å stemple Palestina-aktivister som terrorister. En diskusjon om hvilke slagord som blir oppfattet svært negativt av en liten, norsk minoritet, er det likevel fornuftig å ta. Her går det an å møtes og lytte til hverandre. Men jødiske barn bør ikke bli fortalt at folk som bærer et ­palestinaskjerf, oppfordrer til drap på jøder. De har snarere engasjert seg mot en brutal krig og for menneskeverd, og flere av dem er også jødiske.

Leder

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen

Dikterhjem til salgs

«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness». Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse.

Bendik Wold