Leder

Livsfarlig hat mot jøder

Det skulle være barnas dag på stranda i Sydney. Den hasidiske menigheten i byen inviterte til familiefeiring av lysfesten hanukka med gratis donuts, lys­tenning, musikk og leker. På invitasjonene skrev menigheten: «Ta med venner, ta med familien, og la oss fylle Bondi med glede og lys!» I stedet var det noe annet som møtte de jødiske familiene som tok med seg barna sine på stranda den ettermiddagen. Minst elleve mennesker ble drept da to menn begynte å skyte mot parken der ­feiringen foregikk. De rystende videobildene av skrekkslagne mennesker som rømmer fra skuddsalvene, gikk i går verden rundt. Massevold av denne typen er uvanlig i Australia, og helgas angrep er landets dødeligste siden 1996.

«Det er ikke ufarlig å stå opp mot hatet.»

En av terroristene ble selv drept i angrepet. Da Klassekampen gikk i trykken i går, var det ennå uklart hvem som sto bak angrepet. Det vi vet, er at uskyldige sivile nok en gang er blitt angrepet kun fordi de er jøder. Et godt samfunn er et samfunn som beskytter sine minoriteter og sørger for at de kan leve ut sin kultur og sine tradisjoner uten å være redde. På en pressekonferanse kort tid etter angrepet kom regjeringssjef Chris Minns i New South Wales med et viktig budskap: «Alle australiere har ansvar for å legge armene rundt vår jødiske befolkning, så de kommer seg gjennom dette.» Den oppfordringen er verdt å lytte til også på vår side av jordkloden.

Så seint som i oktober ble to menn drept og fire skadet da en syrisk mann angrep jøder som feiret jom kippur utenfor en synagoge i Manchester. Norske jøder har de siste årene fortalt at de er reddere enn før. Da PST hevet terrortrusselnivået fra moderat til høyt i fjor, var bakgrunnen nettopp at jøder og israelere er mer utsatt enn før. Når synagoger og jødiske hjem blir angrepsmål, er det vår plikt som samfunn å forsvare dem. Et startpunkt er å la seg inspirere av tobarnsfaren Ahmed al Ahmed. En video fra angrepet i Australia viser hvordan den heltemodige 43-åringen sniker seg innpå en av skytterne. Med livet som innsats griper han terroristens gevær – en handling som kan ha reddet mange liv. Det er ikke ufarlig å stå opp mot hatet. Men det er farligere å la være.

Leder

Episk raseri

«Ingen dustete regler for krigføring, ingen hengemyr med nasjonsbygging, ingen øvelse i demokratibygging. Ingen politisk korrekte kriger. Vi slåss for å vinne, og vi kaster ikke bort tid eller liv», sa forsvarsminister Pete Hegseth på en pressekonferanse mandag. Det var begrunnelsen for det folkerettsstridige angrepet på Iran, som av alle ting har fått navnet «Episk raseri». USA forsøker nå i raskt tempo å omsette landets militære overlegenhet i geopolitisk dominans og kontroll over den oljedrevne økonomiens viktigste region, som Ali Esbati skriver i Dagens Nyheter. Fra før av har Washington sikret seg kontrollen over Venezuelas enorme oljeressurser på det amerikanske kontinentet.

Endeløse kriger

I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.

Røverkrig

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte.