Leder

Livsfarlig hat mot jøder

Det skulle være barnas dag på stranda i Sydney. Den hasidiske menigheten i byen inviterte til familiefeiring av lysfesten hanukka med gratis donuts, lys­tenning, musikk og leker. På invitasjonene skrev menigheten: «Ta med venner, ta med familien, og la oss fylle Bondi med glede og lys!» I stedet var det noe annet som møtte de jødiske familiene som tok med seg barna sine på stranda den ettermiddagen. Minst elleve mennesker ble drept da to menn begynte å skyte mot parken der ­feiringen foregikk. De rystende videobildene av skrekkslagne mennesker som rømmer fra skuddsalvene, gikk i går verden rundt. Massevold av denne typen er uvanlig i Australia, og helgas angrep er landets dødeligste siden 1996.

«Det er ikke ufarlig å stå opp mot hatet.»

En av terroristene ble selv drept i angrepet. Da Klassekampen gikk i trykken i går, var det ennå uklart hvem som sto bak angrepet. Det vi vet, er at uskyldige sivile nok en gang er blitt angrepet kun fordi de er jøder. Et godt samfunn er et samfunn som beskytter sine minoriteter og sørger for at de kan leve ut sin kultur og sine tradisjoner uten å være redde. På en pressekonferanse kort tid etter angrepet kom regjeringssjef Chris Minns i New South Wales med et viktig budskap: «Alle australiere har ansvar for å legge armene rundt vår jødiske befolkning, så de kommer seg gjennom dette.» Den oppfordringen er verdt å lytte til også på vår side av jordkloden.

Så seint som i oktober ble to menn drept og fire skadet da en syrisk mann angrep jøder som feiret jom kippur utenfor en synagoge i Manchester. Norske jøder har de siste årene fortalt at de er reddere enn før. Da PST hevet terrortrusselnivået fra moderat til høyt i fjor, var bakgrunnen nettopp at jøder og israelere er mer utsatt enn før. Når synagoger og jødiske hjem blir angrepsmål, er det vår plikt som samfunn å forsvare dem. Et startpunkt er å la seg inspirere av tobarnsfaren Ahmed al Ahmed. En video fra angrepet i Australia viser hvordan den heltemodige 43-åringen sniker seg innpå en av skytterne. Med livet som innsats griper han terroristens gevær – en handling som kan ha reddet mange liv. Det er ikke ufarlig å stå opp mot hatet. Men det er farligere å la være.

Leder

Må granskes

I går ble det tidligere diplomatparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen siktet for grov korrupsjon og medvirkning til grov korrupsjon. Samme siktelse har Økokrim tatt ut mot tidligere statsminister Thorbjørn Jagland. Siktelsen er alvorlig. Grov korrupsjon straffes med fengsel i inntil ti år. Det er bra at Økokrim med sine vide fullmakter etterforsker samfunnstoppene som har hatt økonomiske bånd med milliardæren Jeffrey Epstein. Samtidig må også andre sider ved kontakten undersøkes, og ikke minst hvorfor Utenriksdepartementet ikke har grepet inn, til tross for varsler og kritikk fra Riksrevisjonen.

Hilsen fra barnehagen

I slutten av januar fikk kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) et brev. Bak brevet sto en rekke organisasjoner, blant dem Redd Barna, Foreldreopprøret og flere fagforeninger. Brevet inneholdt et varskorop om bemannings­situasjonen i norske barnehager. Til TV 2 understreker nestleder i Utdannings­forbundet Ann Mari Milo Lorentzen at det ikke bare er foreldrene som er bekymret. Også de som er på jobb for barna, slår alarm. De trekker fram en undersøkelse fra 2025 som det er grunn til å stoppe opp ved.

Et varsko til oss alle

Det amerikanske justisdepartementet har sluppet 3,5 millioner filer fra etterforskingen av milliardæren Jeffrey Epstein. Likevel er omtrent halvparten av filene fortsatt unntatt offentlighet. Hva skiller det som er frigitt fra det som holdes tilbake? Det vet vi ikke. Filene er åpenbart ikke holdt tilbake for å beskytte identiteten til ofrene i saken, for mange av dem var lett gjenkjennbare på bilder og med navn i materialet som ble delt med allmennheten forrige fredag. Ettersom det er Donald Trumps administrasjon som nå styrer Justisdepartementet, går spekulasjonene høyt på internett om hvorvidt den holder tilbake dokumenter som inkriminerer den amerikanske presidenten. Som Epstein-filene har vist, kan privat kommunikasjon mellom mektige mennesker være politisk sprengstoff. Nettopp derfor bør vi bekymre oss langt mer enn vi gjør for hvem som har tilgang til våre hverdagslige meldingsutvekslinger.