Leder

Livsfarlig hat mot jøder

Det skulle være barnas dag på stranda i Sydney. Den hasidiske menigheten i byen inviterte til familiefeiring av lysfesten hanukka med gratis donuts, lys­tenning, musikk og leker. På invitasjonene skrev menigheten: «Ta med venner, ta med familien, og la oss fylle Bondi med glede og lys!» I stedet var det noe annet som møtte de jødiske familiene som tok med seg barna sine på stranda den ettermiddagen. Minst elleve mennesker ble drept da to menn begynte å skyte mot parken der ­feiringen foregikk. De rystende videobildene av skrekkslagne mennesker som rømmer fra skuddsalvene, gikk i går verden rundt. Massevold av denne typen er uvanlig i Australia, og helgas angrep er landets dødeligste siden 1996.

«Det er ikke ufarlig å stå opp mot hatet.»

En av terroristene ble selv drept i angrepet. Da Klassekampen gikk i trykken i går, var det ennå uklart hvem som sto bak angrepet. Det vi vet, er at uskyldige sivile nok en gang er blitt angrepet kun fordi de er jøder. Et godt samfunn er et samfunn som beskytter sine minoriteter og sørger for at de kan leve ut sin kultur og sine tradisjoner uten å være redde. På en pressekonferanse kort tid etter angrepet kom regjeringssjef Chris Minns i New South Wales med et viktig budskap: «Alle australiere har ansvar for å legge armene rundt vår jødiske befolkning, så de kommer seg gjennom dette.» Den oppfordringen er verdt å lytte til også på vår side av jordkloden.

Så seint som i oktober ble to menn drept og fire skadet da en syrisk mann angrep jøder som feiret jom kippur utenfor en synagoge i Manchester. Norske jøder har de siste årene fortalt at de er reddere enn før. Da PST hevet terrortrusselnivået fra moderat til høyt i fjor, var bakgrunnen nettopp at jøder og israelere er mer utsatt enn før. Når synagoger og jødiske hjem blir angrepsmål, er det vår plikt som samfunn å forsvare dem. Et startpunkt er å la seg inspirere av tobarnsfaren Ahmed al Ahmed. En video fra angrepet i Australia viser hvordan den heltemodige 43-åringen sniker seg innpå en av skytterne. Med livet som innsats griper han terroristens gevær – en handling som kan ha reddet mange liv. Det er ikke ufarlig å stå opp mot hatet. Men det er farligere å la være.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.