Leder

Mye på spill

Norge er midt inne i intense forhandlinger om fornyelse av fiskeriavtalen med Russland i Barentshavet. Det kan ende med at et 50-årig samarbeid slås i stykker. Også under den kalde krigen ble Norge og Russland enige om kvoter og sørget for en levedyktig torskebestand i Barentshavet. Nå kan det være over. Samarbeidet med Russland i nord omfatter også søk- og redningsoperasjoner og tiltak mot oljeforurensning.

«Torskestammen i Barentshavet er truet.»

Det er et åpent spørsmål i hvilken grad de vestlige sanksjonene mot Russland har den ønskede effekt, men uansett er det mange unntak som skal sikre at livsnødvendig samarbeid fortsetter. Matvarer er for eksempel unntatt. For Norge, som har felles grense til Russland, har det vært spesielt viktig med åpne kanaler, informasjonsutveksling og felles beredskap. Norske myndigheter har derfor forsøkt å holde igjen overfor EUs-sanksjonspolitikk. Det norsk-russiske fiskerisamarbeidet er for eksempel unntatt fra sanksjonene mot Russland, og tre norske havner, Tromsø, Båtsfjord og Kirkenes, er åpne for russiske fiskebåter i tråd med intensjonene i fiskeriavtalen.

Etter noen måneders nøling valgte Norge i sommer å slutte seg til en innskjerping av EUs sanksjonsregime. Det betyr at de to største russiske fiskebåtrederiene, Norebo og Murman Seafood, nektes å fiske i norsk økonomisk sone og anløpe norske havner med fangst. Disse rederiene står for 40 prosent av de russiske torske- og hysefangstene i nord. Russerne anser utestengelsen som et avtalebrudd og truer med å skrote avtalen og innføre egne kvoter, basert «på nasjonale interesser». I Barentshavet forvalter de to landene den største torskestammen i verden, den nordøstarktiske torsken, men bestanden er truet. Hvis kvotesamarbeidet går i oppløsning, kan resultatet bli at det fiskes mer på mindre størrelser og yngre årsklasser i den russiske sonen, noe som kan representere en økologisk trussel mot hele forvaltningsregimet og sette en stopper for det bærekraftige torskefisket i norsk økonomisk sone. Det kan også føre til at russerne utvider fisket i fiskevernsonen ved Svalbard. Selv i en skjerpet konflikt må nasjoner sørge for at et minimum av livsnødvendig samarbeid opprettholdes. Slik har det vært i alle kriger til alle tider.

Leder

Endeløse kriger

I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.

Røverkrig

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte.

Ri­siko­sport

På midten av 2000-tallet begynner kronprins Haakon å dukke opp på deltakerlistene til Verdens økonomiske forum i Davos. Muligens var det et forsøk på å gi monarkiet en oppdatert rolle i en ny tid, som bindeledd mellom næringslivstopper, politikere og velgjørere i det sveitsiske alpelandskapet. Forumet er en privateid stiftelse og fungerer som en tenketank for verdens eliter. Både hoffet og Norges skiftende regjeringer må ha syntes at det var en god idé at kronprinsparet brukte tid i Davos, for ganske raskt var de engasjert i arbeidet i Young Global Leaders, et eliteakademi for kommende verdensledere, og kronprinsen var med å stifte Global Dignity Day, som springer ut av Davos-miljøet. Den såkalte Verdighetsdagen ble rullet ut på norske skoler, før den i 2016 la seg selv ned på grunn av manglende finansiering. I mellomtida hadde foreldre og lærere protestert fordi markeringen var lagt så tett opp til grunnlagsdatoen for FN at den i Osloskolen ble prioritert foran FN-dagen. Til tross for den norske kollapsen sitter kronprins Haakon fortsatt i det internasjonale styret til Global Dignity Day.