Leder

Mye på spill

Norge er midt inne i intense forhandlinger om fornyelse av fiskeriavtalen med Russland i Barentshavet. Det kan ende med at et 50-årig samarbeid slås i stykker. Også under den kalde krigen ble Norge og Russland enige om kvoter og sørget for en levedyktig torskebestand i Barentshavet. Nå kan det være over. Samarbeidet med Russland i nord omfatter også søk- og redningsoperasjoner og tiltak mot oljeforurensning.

«Torskestammen i Barentshavet er truet.»

Det er et åpent spørsmål i hvilken grad de vestlige sanksjonene mot Russland har den ønskede effekt, men uansett er det mange unntak som skal sikre at livsnødvendig samarbeid fortsetter. Matvarer er for eksempel unntatt. For Norge, som har felles grense til Russland, har det vært spesielt viktig med åpne kanaler, informasjonsutveksling og felles beredskap. Norske myndigheter har derfor forsøkt å holde igjen overfor EUs-sanksjonspolitikk. Det norsk-russiske fiskerisamarbeidet er for eksempel unntatt fra sanksjonene mot Russland, og tre norske havner, Tromsø, Båtsfjord og Kirkenes, er åpne for russiske fiskebåter i tråd med intensjonene i fiskeriavtalen.

Etter noen måneders nøling valgte Norge i sommer å slutte seg til en innskjerping av EUs sanksjonsregime. Det betyr at de to største russiske fiskebåtrederiene, Norebo og Murman Seafood, nektes å fiske i norsk økonomisk sone og anløpe norske havner med fangst. Disse rederiene står for 40 prosent av de russiske torske- og hysefangstene i nord. Russerne anser utestengelsen som et avtalebrudd og truer med å skrote avtalen og innføre egne kvoter, basert «på nasjonale interesser». I Barentshavet forvalter de to landene den største torskestammen i verden, den nordøstarktiske torsken, men bestanden er truet. Hvis kvotesamarbeidet går i oppløsning, kan resultatet bli at det fiskes mer på mindre størrelser og yngre årsklasser i den russiske sonen, noe som kan representere en økologisk trussel mot hele forvaltningsregimet og sette en stopper for det bærekraftige torskefisket i norsk økonomisk sone. Det kan også føre til at russerne utvider fisket i fiskevernsonen ved Svalbard. Selv i en skjerpet konflikt må nasjoner sørge for at et minimum av livsnødvendig samarbeid opprettholdes. Slik har det vært i alle kriger til alle tider.

Leder

Toppleder-apanasje

Godtgjørelsene til topplederne i statlige selskaper og foretak, som Statkraft, Posten og Petoro, fortsetter å øke. Toppsjefen i Posten Bring, Petter-Børre Furberg, har en godtgjørelse på 7,1 millioner kroner, mens konsernsjef i Statkraft, Birgitte Ringstad Vartdal, tjener over 9 millioner kroner. I NRK-Dagsnytt mandag rykket AUF-leder Gaute Skjervø ut mot lønnsgaloppen. Han mente Ap i regjering ikke hadde gjort nok for å bremse utviklingen. Skjervø sa at lederlønnsutviklingen i statseide selskaper var usunn. Han hadde rett og slett ingen tro på at man ikke kunne tiltrekke seg kompetanse uten å tilby godtgjørelser på mer enn tre ganger det statsministeren tjener. Statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad (Ap) i Næringsdepartementet mente det ikke var noen grunn til bekymring.

Nordnorsk paradoks

Årets Ottar Brox-seminar gikk av stabelen fredag, som det tredje i rekka. For første gang var det lagt til Tromsø, og situasjonen i nord preget også programmet, som seg hør og bør for et seminar inspirert av Brox sine ideer og virke. Hans mest kjente bok, «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966, var et oppgjør med norsk utkantpolitikk. Ifølge Brox la den rådende, teknokratiske politikken grunnlag for en effektivisering av fiskeriene som var ødeleggende for nordnorske lokalsamfunn. Årets Brox-foredrag tok utgangspunkt i spørsmålet den sentrale SV-eren og forskeren stilte for 60 år siden. Hva skjer i Nord-Norge i dag, var spørsmålet Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, stilte i foredraget. Hans påstand er at Nord-Norge i dag preges av et stort paradoks.

Noe må gjøres

I august sendte funnene i en rapport fra A-krimsenteret i Tønsberg sjokkbølger gjennom Stortinget. Rapporten slo fast at 16 private barnevernsselskap i Buskerud, Vestfold og Telemark hadde koplinger til kriminelle miljøer. Tre av selskapene driver institusjoner, mens andre tilbyr vikar- og bemannings­tjenester, utleie av eiendom og veiledningstjenester. Gjentatte ganger har det blitt ropt varsko om at myndighetene ikke har god nok kontroll. Staten har likevel sendt sårbare barn i armene på kriminelle. Politiet jobber med en nasjonal kartlegging. Det er nærliggende å tenke at situasjonen i landets elleve andre politi­distrikt ligner.