I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt. Men ingen gjør det. «Ingen krig i Israels historie, bortsett fra den første, har gitt noen langsiktig gevinst. Ingen. Null. De fleste har vi valgt selv, og beslutningen om å gå inn i dem var alltid den verste», skriver Levy.
«Seirene som blir erklært, framstår mest som ønsketenkning.»
USA kan heller ikke skilte med noen lang historie av vellykkede felttog. Fra Vietnam til Afghanistan, Irak til Libya – stort sett fører de amerikanske hærtogene landet inn i hengemyrer det sliter med å komme ut av. Krigene fører til enorme tap og ødeleggende ustabilitet. Seirene som blir erklært, framstår mest som ønsketenkning. Som både Midtøsten-historiker Hilde Henriksen Waage og statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Kravik påpekte i går: Historiske erfaringer tilsier at det er svært risikabelt å bombe et land til regimeendring. Regelen er at landene som angripes, kastes inn i en nedadgående negativ spiral, snarere enn det motsatte. Akkurat hva som er målet med angrepet på Iran, synes det også som Israel og USA er uenige om. USAs rørete forklaringer både bekrefter og avkrefter at det er snakk om regimeendring. Israel ønsker uansett først og fremst å svekke Iran som sterk aktør i området. Det er slik Netanyahu ser Israel: omgitt av fiender, men villig til evig krig. Historiske seire vil bli erklært igjen, før nye kriger overlapper med de neste.