Leder

Røverkrig

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte. Omans utenriksminister Badr al-Busaidi reiste egenhendig til Washington for å informere om at det var gjort et diplomatisk gjennombrudd få timer før USA og Israel angrep. Til CBS News sa han at en «fredsavtale er innen rekkevidde» og fortalte at iranerne har gått med på langt mer enn i tidligere runder. De hadde lovet full tilgang for atominspektører fra FN og åpnet for å gi amerikanske inspektører det samme – noe som aldri tidligere har skjedd. For andre gang på under et år ble dermed et folkerettsstridig angrep igangsatt midt under framgangsrike forhandlinger. Det ser ut til at angrepene kommer akkurat i det forhandlingene er i ferd med å lykkes.

«Verden har blitt et farligere sted.»

Netanyahu er imot alle avtaler med Iran ettersom hans mål er å knuse Iran som en stormakt i regionen. Det målet oppnås like gjerne med borgerkrig og kaos som med regimeskifte. Men en iransk revolusjon må være iranernes verk og kan ikke bombes fram av Trump og Netanyahu, som ikke har demokrati og innbyggernes ve og vel i tankene – men utelukkende egne maktambisjoner, der det endelige målet er et knust, splittet og avmektig Iran – en klientstat. Den vestlige reaksjonen på Israel og USAs angrep, med et eksplisitt mål om regimeendring, er oppsiktsvekkende svake – og farlige. Norge skal her ha ros for å gå mot strømmen. EUs utenrikssjef Kaja Kallas, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Canada og Ukraina støtter langt på vei angrepet og gir carte blanche for lovløsheten. Spesielt deprimerende er Ukrainas begrunnelse, der det heter at «regimet i Teheran hadde alle muligheter til å forhindre et voldelig scenario». De ukrainske myndighetene synes ikke å se eller forstå at dette er nøyaktig den samme begrunnelsen Kreml ga for angrepet på deres eget land. Hensynsløse røverstater tramper nå på folkeretten med åpenbare løgner, mens vestlige statsledere legger seg på rygg for lovløsheten. Verden har blitt et farligere sted.

Leder

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.