Leder

Røverkrig

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte. Omans utenriksminister Badr al-Busaidi reiste egenhendig til Washington for å informere om at det var gjort et diplomatisk gjennombrudd få timer før USA og Israel angrep. Til CBS News sa han at en «fredsavtale er innen rekkevidde» og fortalte at iranerne har gått med på langt mer enn i tidligere runder. De hadde lovet full tilgang for atominspektører fra FN og åpnet for å gi amerikanske inspektører det samme – noe som aldri tidligere har skjedd. For andre gang på under et år ble dermed et folkerettsstridig angrep igangsatt midt under framgangsrike forhandlinger. Det ser ut til at angrepene kommer akkurat i det forhandlingene er i ferd med å lykkes.

«Verden har blitt et farligere sted.»

Netanyahu er imot alle avtaler med Iran ettersom hans mål er å knuse Iran som en stormakt i regionen. Det målet oppnås like gjerne med borgerkrig og kaos som med regimeskifte. Men en iransk revolusjon må være iranernes verk og kan ikke bombes fram av Trump og Netanyahu, som ikke har demokrati og innbyggernes ve og vel i tankene – men utelukkende egne maktambisjoner, der det endelige målet er et knust, splittet og avmektig Iran – en klientstat. Den vestlige reaksjonen på Israel og USAs angrep, med et eksplisitt mål om regimeendring, er oppsiktsvekkende svake – og farlige. Norge skal her ha ros for å gå mot strømmen. EUs utenrikssjef Kaja Kallas, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Canada og Ukraina støtter langt på vei angrepet og gir carte blanche for lovløsheten. Spesielt deprimerende er Ukrainas begrunnelse, der det heter at «regimet i Teheran hadde alle muligheter til å forhindre et voldelig scenario». De ukrainske myndighetene synes ikke å se eller forstå at dette er nøyaktig den samme begrunnelsen Kreml ga for angrepet på deres eget land. Hensynsløse røverstater tramper nå på folkeretten med åpenbare løgner, mens vestlige statsledere legger seg på rygg for lovløsheten. Verden har blitt et farligere sted.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.