Leder

Røverkrig

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte. Omans utenriksminister Badr al-Busaidi reiste egenhendig til Washington for å informere om at det var gjort et diplomatisk gjennombrudd få timer før USA og Israel angrep. Til CBS News sa han at en «fredsavtale er innen rekkevidde» og fortalte at iranerne har gått med på langt mer enn i tidligere runder. De hadde lovet full tilgang for atominspektører fra FN og åpnet for å gi amerikanske inspektører det samme – noe som aldri tidligere har skjedd. For andre gang på under et år ble dermed et folkerettsstridig angrep igangsatt midt under framgangsrike forhandlinger. Det ser ut til at angrepene kommer akkurat i det forhandlingene er i ferd med å lykkes.

«Verden har blitt et farligere sted.»

Netanyahu er imot alle avtaler med Iran ettersom hans mål er å knuse Iran som en stormakt i regionen. Det målet oppnås like gjerne med borgerkrig og kaos som med regimeskifte. Men en iransk revolusjon må være iranernes verk og kan ikke bombes fram av Trump og Netanyahu, som ikke har demokrati og innbyggernes ve og vel i tankene – men utelukkende egne maktambisjoner, der det endelige målet er et knust, splittet og avmektig Iran – en klientstat. Den vestlige reaksjonen på Israel og USAs angrep, med et eksplisitt mål om regimeendring, er oppsiktsvekkende svake – og farlige. Norge skal her ha ros for å gå mot strømmen. EUs utenrikssjef Kaja Kallas, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Canada og Ukraina støtter langt på vei angrepet og gir carte blanche for lovløsheten. Spesielt deprimerende er Ukrainas begrunnelse, der det heter at «regimet i Teheran hadde alle muligheter til å forhindre et voldelig scenario». De ukrainske myndighetene synes ikke å se eller forstå at dette er nøyaktig den samme begrunnelsen Kreml ga for angrepet på deres eget land. Hensynsløse røverstater tramper nå på folkeretten med åpenbare løgner, mens vestlige statsledere legger seg på rygg for lovløsheten. Verden har blitt et farligere sted.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.