Leder

Risikosport

Mari Skurdal

På midten av 2000-tallet begynner kronprins Haakon å dukke opp på deltakerlistene til Verdens økonomiske forum i Davos. Muligens var det et forsøk på å gi monarkiet en oppdatert rolle i en ny tid, som bindeledd mellom næringslivstopper, politikere og velgjørere i det sveitsiske alpelandskapet. Forumet er en privateid stiftelse og fungerer som en tenketank for verdens eliter. Både hoffet og Norges skiftende regjeringer må ha syntes at det var en god idé at kronprinsparet brukte tid i Davos, for ganske raskt var de engasjert i arbeidet i Young Global Leaders, et eliteakademi for kommende verdensledere, og kronprinsen var med å stifte Global Dignity Day, som springer ut av Davos-miljøet.

«Likevel ringte ingen varselklokker.»

Den såkalte Verdighetsdagen ble rullet ut på norske skoler, før den i 2016 la seg selv ned på grunn av manglende finansiering. I mellomtida hadde foreldre og lærere protestert fordi markeringen var lagt så tett opp til grunnlagsdatoen for FN at den i Osloskolen ble prioritert foran FN-dagen. Til tross for den norske kollapsen sitter kronprins Haakon fortsatt i det internasjonale styret til Global Dignity Day. En styreplass har også Virgin-grunnlegger Richard Branson, som har vært med fra den spede begynnelsen. I likhet med kronprinsparet fikk han nylig lite fordelaktig offentlig søkelys rettet mot seg da det amerikanske justisdepartementene friga tre millioner Epstein-dokumenter. Branson og Epstein var omgangsvenner og eier hver sin private øy på Jomfruøyene.

Hvorfor var ikke hoffet, Utenriksdepartementet og regjeringen årvåkne for at det å introdusere kronprinsparet i Davos-miljøet også innebar mulighet for utnyttelse? Enten av Esptein-typer som trenger å heve sin sosiale status, eller rikfolk og ekspolitikere på jakt etter anseelse eller penger til sine private stiftelser. Det er også i Davos kronprinsessen omgås Boris Nikolic, rådgiver for Bill Gates og den som tilrettelegger for Mette-Marits kontakt med Jeffrey Epstein. Likevel ringte ingen varselklokker hos norske myndigheter. Tvert imot har Norge gitt 124 millioner bistandskroner til Verdens økonomiske forum, skriver Finansavisen. Dragningen mot Davos har vært sterk hos norske politikere. Men den har også innebåret en risiko de glatt har oversett.

Leder

Garantist for sosial likhet

Den nordiske modellen framheves ofte internasjonalt som en suksesshistorie fordi den kombinerer relativt små lønnsforskjeller med velstand og vekst. I en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Journal of Economic Literature, tidligere omtalt i Dagens Næringsliv, har professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole, professor Magne Mogstad ved University of Chicago og professor Gaute Torsvik ved Universitetet i Oslo lett etter årsakene til at inntektsforskjellene i Norden er så mye mindre enn i USA og Storbritannia. Studien konkluderer med at det ikke først og fremst er omfordeling via skattesystemet eller gode velferdsordninger som er årsaken til de små inntektsforskjellene i Norden, men selve systemet for lønnsdannelse, med koordinerte lønnsoppgjør på tvers av bransjer og yrkesgrupper. I USA og Storbritannia, som har mye lavere organisasjonsgrad og svakere fagbevegelse, skjer lønnsfastsettelsen først og fremst i den enkelte bedrift, mens det er større grad av samordning i nordiske land, som frontfagsmodellen i Norge, der industrien gir føringer for lønnsdannelsen også i andre sektorer. Forskerne anslår at 70 prosent av forskjellen i lønnsulikhet mellom USA og Norden skyldes denne modellen for lønnsfastsettelse, som har gitt en sammenpresset lønnsskala, der de høyest utdannete relativt sett får mindre uttelling, samtidig som breie arbeidstakergrupper, inkludert de lavest lønte, kommer bedre ut. Den sammenpressede lønnsstrukturen gjør at vi i Norden lever noenlunde det samme livet, enten vi er akademikere, sykepleiere, håndverkere eller jobber i industrien. Vi kan reise på ferie til de samme stedene, og barna har stort sett de samme mulighetene.

Bjørgulv Braanen

Norgespris er nødvendig

Fra Senterpartiet gikk ut av regjering i vinter, gikk det bare noen få timer før Jonas Gahr Støre presenterte sin nye strømstøtteordning til husholdningene: Norgespris kom seint, men, for regjeringens del, godt. Støtteordningen gir forbrukere mulighet til å binde strømprisen til 50 øre per kilowattime, pluss avgifter. Innføringen parkerte et betent strømprisopprør og var avgjørende for å få regjeringen gjenvalgt. Men ikke alle er fornøyd. EØS-avtalens overvåkingsorgan Esa har utfordret støtteordningen i flere omganger. Til tross for at flere departementer har måttet bruke store ressurser og laget dokumenter på hundrevis av sider for å besvare Esas innsigelser siden innføringen i fjor, er ikke Esas byråkrater fornøyd.

Jo Røed Skårderud

En de facto aksept

«Dette var rett og slett en feil», sier Oljefondet etter at Morgenbladet denne uka avslørte at Nicolai Tangen har stilt opp i reklame for KI-selskapet Anthropic. På forespørsel fra selskapet om han kunne signere et ferdigskrevet skrytesitat for tjenesten «Claude for Finance», svarte Tangen «Great hearing from you and very happy to provide a quote». Sitatet fra Tangen hevder at Oljefondet har spart 213.000 arbeidstimer ved å ta i bruk KI-verktøyet Claude. Men som jussprofessorer og forskere påpeker i Morgenbladets artikkel, er det langt fra uproblematisk at en offentlig leder fremmer kommersielle interesser. Ikke minst klinger det dårlig at selskapet som får gratis reklame fra Oljefond-sjefen, arbeider sammen med Palantir om å utvikle kunstig intelligens for militær bruk. Konfrontert med kritikken slutter Oljefondet seg til: «Vi skulle ha sagt nei.

Mari Skurdal