Leder

Rettferdige streikekrav

Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og catering­bedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger. Det er det streiken handler om. Økt kjøpekraft og trygghet ved sykdom.

«Det går an å be Nav jobbe raskere for arbeidsgivere også.»

Det er konflikten om sykelønn som er mest steil. I Norge tar staten regningen for sykmeldte. For rundt 70 prosent av sykepengetilfellene betaler arbeidsgiver lønn som vanlig og får tilbake pengene fra Nav i etterkant. Ansatte som ikke får forskuttert sykepenger fra arbeidsgiver, må vente på utbetaling fra Nav. Det kan ta både uker og måneder, noe som er særlig vanskelig for lavtlønte. I frontfaget, altså forhandlingene i industrien som danner ramme for andre oppgjør, ble partene enige om forskuttering av sykepenger i fire måneder. Da ansatte i hoteller og restauranter stilte samme krav kort tid etter, fikk de likevel bastant nei.

Arbeidsgiversida skyver mindre bedrifter foran seg og hevder de ikke har råd til å legge ut for sykepenger. Store hotellkjeder har større økonomi og kan lettere takle ventetida på Nav-refusjon enn mindre bedrifter. Det er likevel åpenbart at en bedrift, uansett størrelse, vil tåle ventetida på Nav-refusjon langt bedre enn en enkelt, sykemeldt ansatt. Regningene forsvinner ikke selv om du blir syk, og for mange kan situasjonen bli prekær. Derfor er det et rettferdig krav som stilles av de streikende. NHOs forslag om at partene sammen burde presse på Nav for å få ned ventetida på sykepenger, kan dessuten følges opp selv om kravet innfris. Det går an å be Nav jobbe raskere for arbeidsgivere også.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.