Leder

Heia MDG!

Kollektivreisende over hele landet har denne våren kunnet glede seg over lavere priser på månedskort. Prisavslaget kom som et resultat av MDGs innsats i budsjettforhandlingene i fjor. Men kampen er bare så vidt i gang. MDGs krav er et nasjonal reisekort på 499 kroner, som skal gjelde over hele landet på alle typer kollektivreiser, også region- og fjerntog. Det er et glimrende forslag.

«Det er et glimrende forslag.»

Denne uka frarådet likevel Jernbanedirektoratet et nasjonalt reisekort på det sterkeste. Utredningen underslår ikke at kortet ville vært gull for de reisende, med forenklet kjøp og bruk av kollektivtransport, som «reduserer barrierer knyttet til fylkesgrenser og ulike takstsystemer». Kortet ville bidratt positivt til «attraktiviteten i kollektivtilbudet». Direktoratet vender tommelen ned fordi det «ikke oppnår de transportpolitiske målene, særlig når det gjelder å få folk til å la bilen stå». Likevel står det svart på hvitt i utredningen at det ville gitt «økt overgang fra bil til kollektivtransport, særlig i områder med god kollektivdekning», selv om effekten karakteriseres som «moderat». Det som virkelig ville hatt betydning, var å få flere reisende over til tog på de sterkt trafikkerte flyrutene mellom Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Men det farer direktoratet over med harelabb, selv om det tidligere har konkludert med at en betydelig prisreduksjon på togturer mellom Oslo og Bergen, ville gitt en vesentlig økning i antall reisende.

Det underliggende premisset for Jernbanedirektoratet er imidlertid at det ikke ønsker større trafikk på jernbanen. Målet er i stedet «en begrensning av samlet transportvolum». Dermed blir argumentet om at kortet ikke i tilstrekkelig grad flytter passasjerer fra bil til tog temmelig hult. Det er rett og slett et ad hoc-argument. MDG bør holde trykket oppe bak kravet, som både er grønt, godt og sosialt. På grunn av kapasitetsproblemer kan det i en overgangsperiode være nødvendig med tilpasninger, som for eksempel at reisende med kortet må betale et tillegg for de mest belastede avgangene i høysesongen. Det kan også være spesialordninger for strekninger som Raumabanen. Den egentlige konklusjonen i Jernbanedirektoratets utredning er ikke at nasjonalt reisekort er et dårlig forslag, men at det må satses betydelig mer på jernbanen – og det haster.

Leder

Det store vi

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle. Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil.

Frp mot nye høyder

Det fantes lenge en seiglivet myte om at Høyre alltid ville være det ledende partiet på borgerlig side i Norge. Frp kunne snike seg forbi på målingene, ble det sagt, men det var en anomali. Når det politiske systemet befant seg i likevekt, ville Høyre alltid være suverent. I dag kan ingen lenger akseptere den historiefortellingen. I tre av de siste seks stortingvalgene har Frp blitt største parti på blå side, og på målingene er Sylvi Listhaug & Co. dobbelt så store som lillebror Høyre.

USA i 250 år

I dag er det 250 år siden den amerikanske uavhengighetserklæringen ble undertegnet i Philadelphia. Dokumentet slår fast at folkelig støtte er forutsetningen for ethvert politisk styresett. Ledere som ikke respekterer folkeviljen, må kastes. Det er også herfra vi har de bevingede ord om at alle mennesker er født like, og at vi alle har rettigheter som ingen verdslig makt kan ta fra oss: «Blant disse er retten til livet, til friheten og til å søke etter lykken.» Det var et radikalt brudd med den politiske arven fra Europa, der lovens viktigste funksjon var å beskytte eiendomsretten. Det hører med til historien at erklæringen bare beskrev et ideal: Thomas Jefferson, som skrev teksten, eide selv mange hundre slaver. Likevel ble hans ord startskuddet for en politisk hovedstrømning i amerikansk historie.