Leder

Offentlighet og slagmark

Lørdag delte Donald Trump en rikt illustrert oversikt over hvordan han har endret det amerikanske medielandskapet. I kjent stil lister han opp en salig blanding av skryt, halvsannheter og løgn: Washington Post-redaksjonen er desimert, Stephen Colbert og andre kritiske røster er fjernet, Truth Social er en kjempesuksess, Tiktok er reddet (og Trump har 3 millioner følgere der), ytringsfriheten råder på X, Disney er ikke lenger politisk korrekt, og Trump-intervjuer slår alle seerrekorder. Med store bokstaver siteres en tittel fra den britiske avisa The Guardian: «Trump fører krig mot mediene – og han er i ferd med å vinne den».

«Det viktige er du argumenterer godt og lytter til motparten, ikke at du roper høyt.»

Samme dag som Trump delte dette budskapet med sine følgere på Truth Social, pustet den tyske filosofen Jürgen Habermas ut for siste gang. Han blir stående som en av de mest ruvende tenkerne i etterkrigstidas Europa. Best kjent er han for sine ideer om det offentlige rom: Demokratiets grunnleggende forutsetning er at det finnes en offentlighet utenfor statens kontroll, der borgerne fritt utveksler ideer og synspunkter. Det kan foregå i bøker, tidsskrifter, på kafeer eller i avisspaltene. Det viktige i denne «herredømmefrie» offentligheten er at du argumenterer godt og lytter til motparten, ikke at du roper høyt.

Habermas visste selvsagt at han beskrev et ideal. I virkeligheten gjerdes den offentlige samtalen i økende grad inn av politiske og økonomiske krefter, som vil selge sine prefabrikkerte fortellinger. Dette formulerte Habermas tidlig på 1960-tallet, men bekymringen er ikke blitt mindre aktuell. Ikke noe sted foregår demonteringen av den politiske offentligheten så utilslørt som hos vår nærmeste allierte. Ideen om at offentligheten må skjermes fra innblanding fra staten og markedet, er snudd helt på hodet: Staten må nå beskytte folk mot frie medier, og straffe aviser og journalister som ikke adlyder. I Donald Trumps USA representerer ikke offentligheten en arena for argumentasjon, men en slagmark der motstandere blir kjøpt, erobret og utslettet.

Leder

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.

Demo­kratisk stresstest

I et tv-intervju tirsdag kveld kunngjorde Marine Le Pen at hun stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike om ni måneder. Det skjer på tross av at hun kan måtte drive valgkamp med fotlenke. I mars 2025 ble nemlig Nasjonal Samling-leder Le Pen idømt fire års fengsel for å ha misbrukt EU-midler. Videre ble toppolitikeren fratatt retten til å stille til valg i fem år. Men i ankesaken denne uka ble straffen i så stor grad redusert at veien igjen er åpen for å kjempe om presidentembetet. Samtidig, over kanalen, granskes Reform UK-leder Nigel Farage for å ha mottatt pengegaver, og denne uka trakk han seg fra Underhuset.

Bi­standskutt

Elon Musk, verdens rikeste mann, fikk bare noen få måneder som sjef for Trumps «DOGE»-prosjekt. Han fikk likevel tid til å ødelegge amerikansk bistand, USAID. I en artikkel i The Lancet anslås følgene til å være mellom 8 og 19 millioner døde i årene fram mot 2030. Etter å ha blitt kritisert for å bidra til millioner av døde barn, svarte Musk med å si at ingen kan navngi ett eneste offer for kuttene. Da The New York Times-journalist Nicholas Kristof kunne identifisere en rekke navngitte personer som døde etter at USAID-støttede prosjekter ble stanset, svarte Musk med sedvanlig stil og klasse: «Du er en drittsekk og en løgner.» Musk er del av en internasjonal høyre­sidetrend: Basert på svak eller ingen dokumentasjon hevdes det at bistand er drevet av korrupsjon, at den ikke hjelper, eller til og med at den gjør vondt verre. Disse ideene vinner terreng, for i de fleste land kuttes det.