Leder

Tiltakende krigskritikk

Til nå er det bare Spanias statsminister Pedro Sánchez som direkte og åpent har utfordret USA etter angrepet på Iran. Sánchez har kalt krigen ulovlig og krevd at kamphandlingene stanser og konflikten kommer inn på et diplomatisk spor. Etter hvert som det blir tydeligere for flere at USA har gått inn i krigen uten noen klar plan, uttrykker stadig flere europeiske statsledere seg kritisk. Det gjør også Italias statsminister Giorgia Meloni, som i en tale til parlamentet i Roma sa at den amerikanske intervensjonen ikke var i tråd med internasjonal rett. Hun fordømte også angrepet på en jenteskole sør i Iran, som hun omtalte som en massakre. Meloni avviste også at italienske baser kan brukes til angrep mot Iran.

«Den lunkne responsen blir ikke godt mottatt i Det hvite hus.»

At dette kommer fra Meloni, vekker oppsikt, ettersom hun regnes som en politisk alliert av president Donald Trump. Hun var blant annet eneste sittende statsleder fra Europa som deltok på innsettelsen av ham i januar i fjor. Men også flere av de mer sentrumsorienterte statslederne uttrykker seg nå mer kritisk etter hvert som krigen påvirker regional stabilitet, internasjonal flytrafikk og oljeprisen. Både Nederlands statsminister Rob Jetten og Frankrikes president Emmanuel Macron sa forrige uke at angrepene på Iran ikke var i tråd med folkeretten. Tyskland har avvist at Nato har noen som helst rolle i Hormuzstredet og sagt at de israelsk-amerikanske angrepene ikke er Natos krig.

Bildet som tegner seg, er av et Europa som er mer kritisk til Iran-krigen enn kontinentet har vært til USAs tidligere kriger. Den lunkne responsen blir ikke godt mottatt i Det hvite hus. I et intervju med Financial Times i går ber Donald Trump en håndfull land sende krigsskip for å eskortere oljetankere ut til verdensmarkedet. Sier de nei, truer Trump med at «det vil innebære en svært dårlig framtid for Nato». Krigen mot Iran begynner å likne stadig mindre på den raske seieren USA så for seg innledningsvis, og stadig mer på de hengemyrene Trump har raljert mot tidligere. Den tiltakende kritikken fra USAs allierte i Europa er positiv og bør bare forsterkes i tida som kommer.

Leder

Heia MDG!

Kollektivreisende over hele landet har denne våren kunnet glede seg over lavere priser på månedskort. Prisavslaget kom som et resultat av MDGs innsats i budsjettforhandlingene i fjor. Men kampen er bare så vidt i gang. MDGs krav er et nasjonal reisekort på 499 kroner, som skal gjelde over hele landet på alle typer kollektivreiser, også region- og fjerntog. Det er et glimrende forslag. Denne uka frarådet likevel Jernbanedirektoratet et nasjonalt reisekort på det sterkeste. Utredningen underslår ikke at kortet ville vært gull for de reisende, med forenklet kjøp og bruk av kollektivtransport, som «reduserer barrierer knyttet til fylkesgrenser og ulike takstsystemer».

Rettfer­dige streike­krav

Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og catering­bedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger.

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår. Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene.