Leder

En villet krig

Frykten for at stigende oljepris skal kaste verden ut i full økonomisk krise setter en støkk i verdenssamfunnet. Det internasjonale energibyrået varslet i går at medlemslandene vil slippe 400 millioner fat olje fra reservelagre inn i oljemarkedet for å hindre en galopperende prisutvikling. Det er dobbelt så mye som tidligere har vært tappet fra lagre i krisetid, men så er også Iran-krigen den største forstyrrelsen i verdens oljeforsyning noensinne, ifølge Arctic Securities. Situasjonen viser hvor oljeavhengig verden fortsatt er. Og en høy pris på olje påvirker også alle andre priser. Dessuten sender høye oljepriser også sjokkbølger inn i de internasjonale finanssystemene.

«De høres ut som amerikanske versjoner av Komiske Ali.»

Krigen mot Iran er en villet krig. Den er startet av Israel og USA, og den er i stor grad støttet av amerikanernes allierte. For Israels del er krigens begrunnelse enkel nok: Landet får ødelagt eller svekket en mangeårig erkefiende, og alle scenarioer, uansett hvor forferdelige de er for den iranske befolkningen, var bedre enn status quo for Israel. USAs begrunnelser spriker derimot i alle retninger. Det hvite hus snakker i det ene øyeblikket om et terrorregime som måtte vekk og i det neste om atomvåpen. Andre motiver kan være ønsket om å kontrollere Hormuzstredet og verdens oljetraseer. Mye tyder på at Trump-administrasjonens opprinnelige plan var en rask seier fra lufta og at samarbeidsvillige iranere ville melde seg.

I stedet biter det gamle regimet seg fast, samtidig som det spiller ut sitt beste kort: stans av oljetransport gjennom Hormuzstredet. Donald Trump gikk til valg både på å stanse utenlandske kriger og å få prisene ned. Med Iran-krigen bryter han begge, noe propagandistene fra Det hvite hus prøver å dekke over. De høres for tida ut som amerikanske versjoner av Komiske Ali, den irakiske generalen som bagatelliserte Iraks tilbakeslag i daglige sendinger under invasjonen i 2003. På Fox News forteller en talsperson at det ikke er noe problem med oljeprisen – faktisk vil Trumps lederskap aleine føre til nedgang i alle priser i hele verden, bare litt fram i tid. Dette er altså landet vi setter vår lit til! I stedet for å pøse inn oljereserver i markedet, bør vi samle internasjonal støtte til å stanse den ødeleggende krigen.

Leder

Vel blåst

Lønnsoppgjøret for industrien, det såkalte frontfaget, endte med enighet mellom Fellesforbundet og Norsk Industri om en lønnsramme på 4,4 prosent, hvorav 1,9 tas ut i sentrale tillegg. Det tilsvarer et tillegg på 6,50 kroner i timen og gir en vanlig lønnsmottaker rundt 12–13.000 kroner i året. Altså drøyt en tusenlapp i måneden. I tillegg kommer det såkalte overhenget, altså lønnsøkning fra i fjor, som gir full effekt først i år. Det resterende av den totale lønnsramma, 1,2 prosent, må tas ut i lokale lønnsforhandlinger. Like viktig er det at de lavest lønte får et ekstra tillegg på 4 kroner i timen.

Orbáns tid er over

Victor Orbáns 16 år lange statsministerperiode i Ungarn er over. Opposisjonspartiet Tisza sikret seg i valget søndag en såkalt supermajoritet i parlamentet og er dermed også i posisjon til å endre grunnloven. Flere av lovene innført av Orbáns parti Fidesz risikerer dermed å bli endret. Mottakelsen av valgresultatet utenfor Ungarns grenser er dypt politisert. Mens Brussel jubler, sørger Orbáns politiske allierte i Europas nasjonalkonservative partier. «Orbán var den eneste lederen med baller i EU.

Månesyke

15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. ­i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den ­tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs ­teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.» Abernathy ble ikke værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se.