Over sju sider i Morgenbladet legger avisas kulturredaktør Bernhard Ellefsen fram visjoner for en «prinsipiell nyorientering og en radikal omvurdering av kulturens midler og mål». Ellefsen har fått med seg at store amerikanske tekselskaper løper ærend til de mest autoritære kreftene i Vesten. De er «fascismen på forhånd», siterer Ellefsen. Hans mål er å angi en annen retning: «Alle som jobber for kultur på fellesskapets midler må jobbe som om det brenner under føttene deres. For det gjør det. Det brenner under føttene våre. Nyorienteringen må stikke dypt å ha et mål for øye: Mest mulig antifascistisk bolverk for 26 milliarder kroner», skriver kulturredaktøren. Han ønsker nå politikk «på høyde med vår samtids utfordringer».

«Ellefsen vil ha prosjektstøtte framfor ansettelser.»

Det er altså et stort lerret Morgenbladet spenner opp, men dessverre er det bortimot umulig å se hvordan forslagene Ellefsen lanserer, imøtekommer utfordringene han peker på. Snarere framstår de sju sidene som et søknadsbrev til stillingen som kulturminister for partiet Venstre, ispedd noen doser sløserikommisjon. Ellefsen vil at effekten skal styre bruken av kulturkronene, ikke kunstneres eller institusjoners økonomiske interesser. Han mener det som gagner publikum, er god ressursanvendelse. Konkret fører dette til forslag som å legge ned regionteatre til fordel for prosjekter som Oslos Tigerstadsteater, som jobber «bakkenært og målgruppeorientert» i en rullende buss.

Det viktigste for Ellefsen ser ut til å være å kvitte seg med faste stillinger. NRKs 3249 årsverk «er et antall som i seg selv representerer et åpenbart problem». Likeledes har Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseet og Operaen altfor mange fast ansatte. Ellefsen vil heller bruke penger på prosjektstøtte og gi mer til frivillige kor og korps. Morgenbladets oppskrift er et nådestøt mot sentrale, norske kulturinstitusjoner. Det er også høyst uklart hvordan færre NRK-ansatte er noe bolverk mot fascismen. Størrelsen på kulturbudsjettet skal selvfølgelig debatteres, og kulturpenger bør gå til et rikt medie- og kulturtilbud snarere enn administreringen av det. Likevel framstår Morgenbladets kulturvisjoner som ugjennomtenkt kuttiver ikledd overdrevent pompøse gevanter.