Leder

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv.

«Spørsmålet er hvor mye lovnader fra Israel er verdt.»

For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA. Når utsendinger fra USA og Iran i dag møtes i Pakistans hovedstad Islamabad for å starte forhandlinger om en avtale som kan stanse krigen, vil spørsmålet om Israels framferd i Libanon stå sentralt. Israel avviser bestemt at invasjonen i Sør-Libanon og bombetoktene rundt i landet skal inngå i noen avtale. Spørsmålet er uansett hvor mye lovnader fra Israels regjering er verdt. Våpenhvilen i Gaza hindrer ikke Israel i å fortsette bombingen og likvideringene i området. Det uten at Donald Trumps fredsråd, som har fått mandat fra FNs sikkerhetsråd til å håndheve fredsavtalen i området, løfter en finger for å stanse handlingene.

USAs fremste mål med forhandlingene er å få åpnet Hormuzstredet, slik at skipstrafikken igjen kan gå fra Persiabukta og ut til verdensmarkedene. Sånn sett er krigen en total fiasko for USA, som nå må forhandle for å snu en situasjon landet selv har skapt. Israel synes mindre interessert i å avhjelpe verdensøkonomien eller andre lands interesser. I stedet framstår Israels regjering nærsynt opptatt av sin egen doktrine, som går ut på at landets sikkerhet kun sikres militært og gjennom mer eller mindre konstante angrep og okkupasjon. Israel er i dag en uberegnelig fare for sine naboer, men også for muligheten til å få en slutt på krigen i Midtøsten.

Leder

Godt budsjett

Søndag kveld ble Arbeiderparti-regjeringen og deres fire støttepartier enige om revidert nasjonalbudsjett. De fem partiene har loset gjennom et budsjett de fleste later til å være stolte av. Det var viktig etter et halvår med mye uro, ikke minst etter at Senterpartiet dannet stortingsflertall med Frp og Høyre om avgiftskutt på bensin og diesel tidligere i år. Slike sidesprang har åpenbart også vært et tema når partiene har satt seg ned sammen. I tillegg til de reine pengeflyttingene har partiene nemlig også avtalt at eventuelle budsjettmessige oppfølginger seinere i 2026 skal «håndteres i kontakt mellom partiene». De fem skal også «søke å finne løsninger sammen» om uro i energimarkedet viser seg å gi ekstraordinært høye priser framover. At slikt samarbeid er viktig, viser det reviderte budsjettet med all tydelighet.

En blindgate

«Arbeiderparti-regjeringens modigste grep ved makta er å ta kontroll over big techs jernklo over våre barn», skrev AUF-leder Gaute Skjervø her i avisa i slutten av april. Regjeringens forslag om å innføre en aldersgrense for sosiale medier på 16 år har vakt jubel blant landets foreldre. Men nå er hele saken i ferd med å kjøre seg fast i norsk embetsverks frykt for å utfordre EU. Det opprinnelige forslaget er kraftig svekket. Aldersgrensa skal bare gjelde «skadelige» sosiale medier og alt gjøres avhengig av en kommende implementering av EUs «Digital Services Act» (DSA), der EU gis eksklusiv myndighet til å håndheve regelverket – ikke norske myndigheter. I mange sammenhenger har det vært sagt at EU vil være en kraftfull aktør for å stekke tekgigantenes makt, men i denne saken er det motsatt. EU hindrer nå Norge i å innføre en effektiv lov.

Ærlig tale

Da Frankrikes president Emmanuel Macron 2. mars i år kunngjorde at landet skal utvide og styrke sitt atomvåpenarsenal, la han ikke fingrene mellom. «Hvis vi må ta i bruk vårt arsenal, fins det ingen stat, uansett hvor mektig, som kan beskytte seg», sa han fra et podium foran en enorm fransk atomubåt på militærbasen Île Longue. Bare én slik båt har større kraft enn summen av alle bombene som falt under andre verdenskrig og tusen ganger krafta til de første atombombene, fortalte presidenten. Samtidig inviterte han europeiske allierte med på en dialog om videre samarbeid. Ifølge Macron innebærer det deltakelse i avskrekkingsøvelser, koordinering av signalgiving eller også «konvensjonell deltakelse fra allierte styrker i våre kjernefysiske aktiviteter» og «midlertidig utplassering av elementer fra våre strategiske luftstyrker i allierte land». Man kan si mye om talen, men den framstår i det minste ærlig.