Leder

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv.

«Spørsmålet er hvor mye lovnader fra Israel er verdt.»

For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA. Når utsendinger fra USA og Iran i dag møtes i Pakistans hovedstad Islamabad for å starte forhandlinger om en avtale som kan stanse krigen, vil spørsmålet om Israels framferd i Libanon stå sentralt. Israel avviser bestemt at invasjonen i Sør-Libanon og bombetoktene rundt i landet skal inngå i noen avtale. Spørsmålet er uansett hvor mye lovnader fra Israels regjering er verdt. Våpenhvilen i Gaza hindrer ikke Israel i å fortsette bombingen og likvideringene i området. Det uten at Donald Trumps fredsråd, som har fått mandat fra FNs sikkerhetsråd til å håndheve fredsavtalen i området, løfter en finger for å stanse handlingene.

USAs fremste mål med forhandlingene er å få åpnet Hormuzstredet, slik at skipstrafikken igjen kan gå fra Persiabukta og ut til verdensmarkedene. Sånn sett er krigen en total fiasko for USA, som nå må forhandle for å snu en situasjon landet selv har skapt. Israel synes mindre interessert i å avhjelpe verdensøkonomien eller andre lands interesser. I stedet framstår Israels regjering nærsynt opptatt av sin egen doktrine, som går ut på at landets sikkerhet kun sikres militært og gjennom mer eller mindre konstante angrep og okkupasjon. Israel er i dag en uberegnelig fare for sine naboer, men også for muligheten til å få en slutt på krigen i Midtøsten.

Leder

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.