Leder

Nobel i vanry

Fredsprisvinner María Corina Machado er ikke den første som gir fra seg en nobelpris. Men der prisvinnere som forfatter Sigrid Undset og redaktør Dmitrij Muratov solgte medaljen for å gi penger til flyktninger, donerte Machado prisen til en politisk alliert. Derfor likner hennes overrekkelse av nobelmedaljen til USAs president Donald Trump mest på Knut Hamsuns oversendelse av sin pris til Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels i 1934. I brevet til nazitoppen skriver Hamsun at «jeg vet ingen som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, hr. Reichsminister». Goebbels svarte at han så gaven «som et uttrykk for Deres forbundethet med vår kamp». I likhet med Hamsun er Machado nært politisk forbundet med Trump og høyreorienterte ideologer som Javier Milei i Argentina og Benjamin Netanyahu i Israel.

«Maktbruk etterlater flere problemer enn den løser.»

María Corina Machado har i lang tid tigget Trump om militær bistand. Nobelkomiteen i Oslo har forklart hennes tilnærmelser som en taktisk nødvendighet og oversett den velkjente ideologiske og politiske alliansen. Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes har også gått god for Machados fortelling om at dialoglinja var uttømt i Venezuela. Men som konfliktforsker Johan Vibe i Noref påpeker i Morgenbladet, kunne dialog lagt et bedre grunnlag for en ordnet maktovertakelse enn det vi har sett. Vibe sier det som burde være opplagt for enhver som deler ut en pris for fredsarbeid: at maktbruk gjerne etterlater flere problemer enn den løser.

I Agenda Magasin skriver Sylo Taraku at Nobelkomiteen ikke bare må se til hendelser forut for en tildeling, men også vurdere etikk og risiko ved hvordan prisen kan bli brukt. I tilfellet Machado var hennes ideologiske ståsted, avvisning av dialog og appell om utenlandsk, militær innblanding godt kjent. Det var derfor ikke overraskende at hun torsdag kveld overrakte Trump sin nobelpris, for anledningen innrammet i gull med en tekst som takket USAs president for hans «ekstraordinære lederskap for fred gjennom styrke». Nobelkomiteen valgte å gi årets fredspris til en ideologisk støttespiller for noen av klodens mest militante statsledere. Utdelingen setter komiteen og Norge i vanry.

Leder

Episk raseri

«Ingen dustete regler for krigføring, ingen hengemyr med nasjonsbygging, ingen øvelse i demokratibygging. Ingen politisk korrekte kriger. Vi slåss for å vinne, og vi kaster ikke bort tid eller liv», sa forsvarsminister Pete Hegseth på en pressekonferanse mandag. Det var begrunnelsen for det folkerettsstridige angrepet på Iran, som av alle ting har fått navnet «Episk raseri». USA forsøker nå i raskt tempo å omsette landets militære overlegenhet i geopolitisk dominans og kontroll over den oljedrevne økonomiens viktigste region, som Ali Esbati skriver i Dagens Nyheter. Fra før av har Washington sikret seg kontrollen over Venezuelas enorme oljeressurser på det amerikanske kontinentet.

Endeløse kriger

I juni i fjor, etter å ha bombet Iran i tolv dager, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu en «historisk seier, som vil stå seg i generasjoner». Med støtte fra USA bombet Israel på noen korte sommeruker en serie militære mål og atomanlegg. I tillegg drepte landet høytstående militære og politiske skikkelser i Iran, samt forskere tilknyttet atomprogrammet. Angrepene ble kalt Stigende løve, men til tross for at en total seier ble erklært, hadde ikke kattedyret lagt seg til ro for særlig lang tid. Under ett år etter at Netanyahu erklærte at den eksistensielle trusselen fra Iran var bekjempet, ga han ordre om nye og langt mer omfattende angrep mot Iran i helgas operasjon Brølende løve. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver i Haaretz at alle Israels kriger selges inn slik: som den endelige krigen som vil løse alt.

Røverkrig

Sløret har falt. Israel og USA gidder nå knapt å legitimere angrepet på Iran folkerettslig. I stedet sies det åpent at det er en krig for regimeendring, som er i strid med internasjonal lov. Begrunnelsene for øvrig savner enhver rimelighet. Trump har lenge sagt at Iran ikke må få anledning til å utvikle kjernevåpen – og etter angrepet i juni i fjor erklærte han at de kjernefysiske installasjonene var destruert. Så var det i gang igjen, og nye samtaler fulgte.