Leder

Avgjørende år

Så seint som i juni i år fikk Norge en ny folkehøgskolelov, som understreket skoleslagets betydning for allmenndanningen og aktivt medborgerskap. Ikke minst slo loven fast, med støtte fra et samlet storting, at folkehøgskolene skulle være åpne for alle som ønsker det. Bare noen måneder etterpå kom statsbudsjettet, der regjeringen går inn for å redusere stipendandelen fra 40 til 15 prosent for folkehøgskoleungdom. Det er et svært dårlig og usosialt forslag.

Folkehøyskolene i Norge oppsto på 1800-tallet etter inspirasjon fra Grundtvig og de danske folkehøgskolene. I motsetning til i Danmark ble den norske folkehøgskoletradisjonen delt i to, den frilynte og den kristne. I Norge er det i dag 80 folkehøgskoler spredt over hele landet, der litt over 30 er kristne, mens de resterende springer ut av den frilynte tradisjonen. Folkehøgskolene har vært – og er – en svært viktig del av utdanningssystemet og baserer seg fremdeles på Grundtvigs idé om folkeopplysning som «en varmende sol som får liv til å gro». All sann opplysning er «mild og blid». Den gir ungdom selvtillit og mot på livet.

«Det er et svært dårlig og usosialt forslag.»

Folkehøgskolen er et tilbud til ungdom som ikke helt vet hvor veien går videre, men som her får et tilbud til å fordype seg i emner de har særlig anlegg eller interesse for. Skolene tømrer ungdom fra ulike steder i landet sammen, og det oppstår en særegen dynamikk fordi de bor sammen på internat. «Svært mange av våre elever finner endelig sin plass i tilværelsen, og kjenner på mestring og lystbetont læring for første gang i livet», skriver Øystein Falch Alsos ved Lofoten folkehøgskole i Våganavisa. Ifølge kuttforslaget skal folkehøgskolene nå behandles annerledes enn videregående skole og fagskoler. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) har forsvart kuttet med at folkehøgskolene ikke inngår i et studieløp som gir en fullført grad eller kan bygges inn i en grad. Det er et merkelig argument, ettersom det er hele poenget med skolen. Her må budsjettpartnerne, SV, Rødt, Sp og MDG, og alle venner av folkehøgskolen, kjenne sin besøkelsestid. Et år på folkehøgskole kan være avgjørende for mange unge – til å finne sin vei i livet, inn i arbeidslivet og til videre studier. Skolene bidrar til sosialt samhold og allmenndanning, i en tid der det er viktigere enn noensinne.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.