Leder

A race to the bottom

Mari Skurdal

I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver NHO-sjef Ole Erik Almlid at Norge bør sette seg mål om å lage «verdens beste skattesystem». I det legger han både at skattene skal være lave, og at Stortinget må forplikte seg til å beholde skattenivået lavt over lang tid. Ifølge NHO-sjefen kan ikke Norge lenger betrakte skattesystemet isolert, «men må vurdere det i lys av et globalt kappløp om talenter, gründere og investorer». På godt norsk kan vi kalle dette a race to the bottom. Dersom skatt er eneste insentiv for etablering av næring, konkurrerer vi plutselig med skatteparadiser som knapt skattlegger noe som helst.

«Skatt er ikke et mål i seg selv.»

Skatt er ikke et mål i seg selv, men et middel for å prioritere saker det er politisk flertall for. I Norge er vi for eksempel enige om at vi skal ha offentlig velferd som skoler, sykehus, trygd og kollektivtransport. Det er ikke gratis, men de aller fleste syns det er greit at en stor del av lønna går til samfunnsoppgaver vi nyter godt av og er stolte av at vi har. Skiftende regjeringer har over flere år advart om at den kommende eldrebølgen gjør at vi må bruke mer penger på helsetjenester og eldreomsorg. Da må vi finne måter å finansiere det på – enten ved å bruke mer oljepenger eller øke skattene og avgiftene. I en slik situasjon er det uforsvarlig å fryse skattesatsene på lang sikt. Hvis vi ønsker å opprettholde god velferd, må vi også være villige til å betale for det. Det skjønner alle.

Derfor finnes det knapt noe opprør fra vanlige folk om å senke skatten på lønn. I den norske eierklassen istemmer derimot ganske mange i ramaskriket mot enhver skattlegging av formuer. Deres advokater leter med lykt og lupe etter måter å unngå skatt på, for så å bruke unnasluntringen som argument for skattesenking i neste runde. NHO-sjiktet vil ha godt av å huske på at de fleste i næringslivet liker Norge av de samme grunnene som alle andre: De har røtter her, kjenner kulturen, nyter godt av velferden, tryggheten og våre rike naturressurser. Tilpasser vi ikke inntektene til utgiftene, vil mye av det vi er så stolte av i dette landet, forvitre. Målet for norske politikere bør være å skape verdens beste samfunn, ikke verdens beste skattesystem – hva nå enn det er.

Leder

Merkelig pris

I går ga Donald Trump CIA grønt lys til å gjennomføre operasjoner på venezuelansk jord. Eskaleringen kommer etter at marinefartøy fra USA har senket fem båter de hevder smuglet narkotika utenfor det søramerikanske landet. Aksjonene er i strid med folkeretten, men passer inn i en strategi overfor Venezuela som åpner for militær innblanding. Årets vinner av Nobels fredspris, opposisjonsleder Maria Corina Machado, har lenge agitert for at USA må forstå president Nicolás Maduros regime som et kriminelt narkotikakartell og behandle det deretter. Ifølge The New York Times har amerikansk etterretning undersøkt slike påstander og avvist dem. Det hindrer ikke Machado fra å gjenta slike anklager mot Maduro, slik hun også gjorde da hun i februar gjestet podkasten til Donald Trump jr., sønnen til USAs sittende president. Det fins knapt noen som har anerkjent valg­seieren Maduro innkasserte i fjor, og Machado må leve i skjul i sitt eget hjemland.

Mari Skurdal

Å bære staur

Rett før helga varslet regjeringen at den i årets statsbudsjett legger opp til å stanse det videre arbeidet med å lage en skipstunnel gjennom Stadlandet. «Det blir så dyrt at vi mener det ikke er ansvarlig å gå videre med prosjektet», sa statsminister Jonas Gahr Støre til NRK. Men allerede før budsjettet ble lagt fram i går, hadde Senterpartiet fått med seg Venstre, KrF, Frp og Høyre på å omgjøre vedtaket. Dermed er det flertall på Stortinget for å be regjeringen ta enda en runde med entreprenørene av skipstunnelen, slik at en lavere pris kanskje kan legges til grunn for en endelig beslutning. Hva som til slutt blir enden på visa for verdens første skipstunnel, er dermed fortsatt i det blå. Situasjonen viser like fullt at det fins mange flertall på Stortinget, og at det kan bli krevende å styre landet for en mindretallsregjering de neste fire årene. Etter valget har Arbeiderpartiet avvist å lage noen form for samarbeidsavtale med partiene som pekte på Jonas Gahr Støre i valgkampen. I stedet har Ap sagt at de vil starte budsjettforhandlinger på rødgrønn side, men for øvrig finne flertall der det måtte være hensiktsmessig.

Mari Skurdal

Høyres valg

Høyre slikker fremdeles sårene etter det begredelige valgresultatet, der partiet ble stilt fullstendig i skyggen av Frp, som i en helt annen grad red på tidas vinder. Det har ført til en begynnende selvransakelse i Høyre. De mest skråsikre oppskriftene kommer fra folk utenfor partiet, som mange i den høyreorienterte podkastsfæren, som mener Høyres framtid ligger i en høyrekonservativ og kanskje også nasjonalkonservativ vending, mer i retning Sylvi Listhaug og Frp. I det hele tatt har høyresida i Norge nå fått en ytterflanke som henter inspirasjon fra høyreradikalismen i USA. Disse kreftene fosser også fram i europeiske land som Frankrike, Storbritannia, Italia, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå denne veien. Partiet har lenge vært nærmest en liberalistisk avantgarde i striden for liberale kampsaker, som i ruspolitikken.

Bjørgulv Braanen