Leder

A race to the bottom

I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver NHO-sjef Ole Erik Almlid at Norge bør sette seg mål om å lage «verdens beste skattesystem». I det legger han både at skattene skal være lave, og at Stortinget må forplikte seg til å beholde skattenivået lavt over lang tid. Ifølge NHO-sjefen kan ikke Norge lenger betrakte skattesystemet isolert, «men må vurdere det i lys av et globalt kappløp om talenter, gründere og investorer». På godt norsk kan vi kalle dette a race to the bottom. Dersom skatt er eneste insentiv for etablering av næring, konkurrerer vi plutselig med skatteparadiser som knapt skattlegger noe som helst.

«Skatt er ikke et mål i seg selv.»

Skatt er ikke et mål i seg selv, men et middel for å prioritere saker det er politisk flertall for. I Norge er vi for eksempel enige om at vi skal ha offentlig velferd som skoler, sykehus, trygd og kollektivtransport. Det er ikke gratis, men de aller fleste syns det er greit at en stor del av lønna går til samfunnsoppgaver vi nyter godt av og er stolte av at vi har. Skiftende regjeringer har over flere år advart om at den kommende eldrebølgen gjør at vi må bruke mer penger på helsetjenester og eldreomsorg. Da må vi finne måter å finansiere det på – enten ved å bruke mer oljepenger eller øke skattene og avgiftene. I en slik situasjon er det uforsvarlig å fryse skattesatsene på lang sikt. Hvis vi ønsker å opprettholde god velferd, må vi også være villige til å betale for det. Det skjønner alle.

Derfor finnes det knapt noe opprør fra vanlige folk om å senke skatten på lønn. I den norske eierklassen istemmer derimot ganske mange i ramaskriket mot enhver skattlegging av formuer. Deres advokater leter med lykt og lupe etter måter å unngå skatt på, for så å bruke unnasluntringen som argument for skattesenking i neste runde. NHO-sjiktet vil ha godt av å huske på at de fleste i næringslivet liker Norge av de samme grunnene som alle andre: De har røtter her, kjenner kulturen, nyter godt av velferden, tryggheten og våre rike naturressurser. Tilpasser vi ikke inntektene til utgiftene, vil mye av det vi er så stolte av i dette landet, forvitre. Målet for norske politikere bør være å skape verdens beste samfunn, ikke verdens beste skattesystem – hva nå enn det er.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.