Leder

A race to the bottom

Mari Skurdal

I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver NHO-sjef Ole Erik Almlid at Norge bør sette seg mål om å lage «verdens beste skattesystem». I det legger han både at skattene skal være lave, og at Stortinget må forplikte seg til å beholde skattenivået lavt over lang tid. Ifølge NHO-sjefen kan ikke Norge lenger betrakte skattesystemet isolert, «men må vurdere det i lys av et globalt kappløp om talenter, gründere og investorer». På godt norsk kan vi kalle dette a race to the bottom. Dersom skatt er eneste insentiv for etablering av næring, konkurrerer vi plutselig med skatteparadiser som knapt skattlegger noe som helst.

«Skatt er ikke et mål i seg selv.»

Skatt er ikke et mål i seg selv, men et middel for å prioritere saker det er politisk flertall for. I Norge er vi for eksempel enige om at vi skal ha offentlig velferd som skoler, sykehus, trygd og kollektivtransport. Det er ikke gratis, men de aller fleste syns det er greit at en stor del av lønna går til samfunnsoppgaver vi nyter godt av og er stolte av at vi har. Skiftende regjeringer har over flere år advart om at den kommende eldrebølgen gjør at vi må bruke mer penger på helsetjenester og eldreomsorg. Da må vi finne måter å finansiere det på – enten ved å bruke mer oljepenger eller øke skattene og avgiftene. I en slik situasjon er det uforsvarlig å fryse skattesatsene på lang sikt. Hvis vi ønsker å opprettholde god velferd, må vi også være villige til å betale for det. Det skjønner alle.

Derfor finnes det knapt noe opprør fra vanlige folk om å senke skatten på lønn. I den norske eierklassen istemmer derimot ganske mange i ramaskriket mot enhver skattlegging av formuer. Deres advokater leter med lykt og lupe etter måter å unngå skatt på, for så å bruke unnasluntringen som argument for skattesenking i neste runde. NHO-sjiktet vil ha godt av å huske på at de fleste i næringslivet liker Norge av de samme grunnene som alle andre: De har røtter her, kjenner kulturen, nyter godt av velferden, tryggheten og våre rike naturressurser. Tilpasser vi ikke inntektene til utgiftene, vil mye av det vi er så stolte av i dette landet, forvitre. Målet for norske politikere bør være å skape verdens beste samfunn, ikke verdens beste skattesystem – hva nå enn det er.

Leder

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Mari Skurdal

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Mari Skurdal

Moratorium

EU legger fram sin nye Arktis-strategi 20. oktober, og lekkasjer tyder på at Brussel vil ha et såkalt moratorium, en midlertidig stans for olje- og gassutvinning i det kommisjonen omtaler som Arktis. Beslutningen er paradoksal ettersom EU etterspør gass fra Norge som aldri før. Over 30 prosent av det totale gassforbruket i EU står Norge for, og en god del av gassen kommer fra arktiske områder. Gass fra Russland, som er vedtatt faset ut i løpet av neste år, utgjør rundt 12–15 prosent av EUs totale gass­import. Også her kommer gass fra felt langt mot nord.

Bjørgulv Braanen