Leder

A race to the bottom

I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver NHO-sjef Ole Erik Almlid at Norge bør sette seg mål om å lage «verdens beste skattesystem». I det legger han både at skattene skal være lave, og at Stortinget må forplikte seg til å beholde skattenivået lavt over lang tid. Ifølge NHO-sjefen kan ikke Norge lenger betrakte skattesystemet isolert, «men må vurdere det i lys av et globalt kappløp om talenter, gründere og investorer». På godt norsk kan vi kalle dette a race to the bottom. Dersom skatt er eneste insentiv for etablering av næring, konkurrerer vi plutselig med skatteparadiser som knapt skattlegger noe som helst.

«Skatt er ikke et mål i seg selv.»

Skatt er ikke et mål i seg selv, men et middel for å prioritere saker det er politisk flertall for. I Norge er vi for eksempel enige om at vi skal ha offentlig velferd som skoler, sykehus, trygd og kollektivtransport. Det er ikke gratis, men de aller fleste syns det er greit at en stor del av lønna går til samfunnsoppgaver vi nyter godt av og er stolte av at vi har. Skiftende regjeringer har over flere år advart om at den kommende eldrebølgen gjør at vi må bruke mer penger på helsetjenester og eldreomsorg. Da må vi finne måter å finansiere det på – enten ved å bruke mer oljepenger eller øke skattene og avgiftene. I en slik situasjon er det uforsvarlig å fryse skattesatsene på lang sikt. Hvis vi ønsker å opprettholde god velferd, må vi også være villige til å betale for det. Det skjønner alle.

Derfor finnes det knapt noe opprør fra vanlige folk om å senke skatten på lønn. I den norske eierklassen istemmer derimot ganske mange i ramaskriket mot enhver skattlegging av formuer. Deres advokater leter med lykt og lupe etter måter å unngå skatt på, for så å bruke unnasluntringen som argument for skattesenking i neste runde. NHO-sjiktet vil ha godt av å huske på at de fleste i næringslivet liker Norge av de samme grunnene som alle andre: De har røtter her, kjenner kulturen, nyter godt av velferden, tryggheten og våre rike naturressurser. Tilpasser vi ikke inntektene til utgiftene, vil mye av det vi er så stolte av i dette landet, forvitre. Målet for norske politikere bør være å skape verdens beste samfunn, ikke verdens beste skattesystem – hva nå enn det er.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.