Leder

To år etter 7. oktober

Mari Skurdal

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA. Da vi søkte rettferdighet og fikk rettferdighet, gjorde vi også feil.»

«Israel ­kunne handlet ­annerledes.»

Når terror rammer – også omfattende, sjokkartet og traumatiserende terror – fins det handlingsalternativer. Israel kunne handlet annerledes. Landet kunne på mange tidspunkter de siste to årene ha inngått avtaler om gisselutveksling. Det kunne fulgt lovene for krigføring og skjermet sivile, helsepersonell og nødhjelpsarbeidere. Ikke minst kunne Israel sluppet inn mat og medisiner til de to millioner menneskene som er sperret inne på den tynne jordstripa. I stedet har Israel i to sammenhengende år gjennomført en brutal bombe- og bakkekrig som har gjort Gaza ubeboelig, tatt minst 65.000 liv og etterlatt en befolkning traumatisert i generasjoner framover. Krigen har ført til at Den internasjonale straffedomstolen har sendt ut arrestordre på israelske statsledere for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I skrivende stund møtes representanter for Hamas, Israel og USA til samtaler i Egypt om å få en slutt på krigen. USAs president Donald Trump har lagt tungt press på Netanyahu for å godta en 21-punktsplan for fred. Planen er både vag og, i Trumps ånd, utformet på den sterke parts premisser. Det er likevel å håpe at den får en slutt på blodbadet på Gazastripa. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver at reportere nå må slippe inn i Gaza, så israelere får se hva de har gjort. Israels myndigheter har latt raseri, og ambisjoner om makt og mer territorium hos noen, oppsluke seg. Selv etter et grusomt angrep kunne landet valgt en annen vei enn ringeakt for folkerett og endeløse ødeleggelser.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal