Leder

To år etter 7. oktober

Mari Skurdal

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA. Da vi søkte rettferdighet og fikk rettferdighet, gjorde vi også feil.»

«Israel ­kunne handlet ­annerledes.»

Når terror rammer – også omfattende, sjokkartet og traumatiserende terror – fins det handlingsalternativer. Israel kunne handlet annerledes. Landet kunne på mange tidspunkter de siste to årene ha inngått avtaler om gisselutveksling. Det kunne fulgt lovene for krigføring og skjermet sivile, helsepersonell og nødhjelpsarbeidere. Ikke minst kunne Israel sluppet inn mat og medisiner til de to millioner menneskene som er sperret inne på den tynne jordstripa. I stedet har Israel i to sammenhengende år gjennomført en brutal bombe- og bakkekrig som har gjort Gaza ubeboelig, tatt minst 65.000 liv og etterlatt en befolkning traumatisert i generasjoner framover. Krigen har ført til at Den internasjonale straffedomstolen har sendt ut arrestordre på israelske statsledere for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I skrivende stund møtes representanter for Hamas, Israel og USA til samtaler i Egypt om å få en slutt på krigen. USAs president Donald Trump har lagt tungt press på Netanyahu for å godta en 21-punktsplan for fred. Planen er både vag og, i Trumps ånd, utformet på den sterke parts premisser. Det er likevel å håpe at den får en slutt på blodbadet på Gazastripa. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver at reportere nå må slippe inn i Gaza, så israelere får se hva de har gjort. Israels myndigheter har latt raseri, og ambisjoner om makt og mer territorium hos noen, oppsluke seg. Selv etter et grusomt angrep kunne landet valgt en annen vei enn ringeakt for folkerett og endeløse ødeleggelser.

Leder

Bukkene og havre­sek­ken

Ifølge finansminister Jens Stoltenberg har Norge et akutt behov for å mykne opp Oljefondets etiske rammeverk. På under en uke har han satt Etikkrådet på pause og nedsatt et utvalg for å vurdere fondets etiske retningslinjer. Utvalgets sammensetning tilsier en oppmykning. Utvalgsleder Svein Gjedrem har selv vært sentralbanksjef og finansråd, og i 2017 ledet han et utvalg som foreslo å skrote det stortingsoppnevnte tilsynsorganet til Norges Bank, representantskapet. Han ønsket en bank og et oljefond som var et hakk lenger unna Stortingets kontroll og innsyn. Den skandaløse ansettelsen av oljefondsjef Nicolai Tangen viste viktigheten av representantskapet.

Mari Skurdal

I ekstase

Euforien i deler av den norske hovedstadspressa har vært til å ta og føle på etter at Jens Stoltenberg vendte tilbake til norsk politikk. Denne uka nådde den nye, ekstatiske høyder. VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv har kappes om ordbokas superlativer i omtalen av Oljefond-vedtaket i Stortinget, som setter Etikkrådet på pause. Arbeiderpartiet har, på oppdrag fra finansministeren, sikret flertall med Høyre, Frp, KrF og Senterpartiet for å sette til side Etikkrådet mens dagens etiske regelverk gjennomgås. Målet er en oppmykning. Stoltenberg har nemlig fått for seg at investeringene i de største amerikanske teknologiselskapene kan rammes av dagens etiske regningslinjer. Slikt får den borgerlige Oslo-pressa til å sprette sjampanjekorkene.

Mari Skurdal

En historisk valgseier

Den radikale, unge sosialisten Zohran Mamdani ble natt til i går valgt til ordfører i New York, og det attpåtil med et av de mest solide mandatene på lang tid. Han blir borgermesteren som har fått flest stemmer bak seg siden 1965, og nesten like langt tilbake må vi gå for å finne like høy valgdeltakelse. New York, USAs største by og kapitalismens høyborg over noen, skal i årene som kommer, styres av en selverklært sosialist. I sin seierstale valgnatta tegnet Mamdani ut en ny politisk vei for det demokratiske partiet, som ligger godt til venstre for den sittende, næringsvennlige partieliten. Han sa at for mange arbeidsfolk ikke lenger kjenner seg igjen i partiet, og at altfor mange har gått til høyre for å finne svar. Mamdani peker ut en annen retning: «Vi skal ikke lenger måtte åpne en historiebok for finne bevis for at demokrater kan våge å være storslagne.» Talen gir en pekepinn på hvilke deler av historien det er Mamdani har lest seg opp på.

Mari Skurdal