Leder

To år etter 7. oktober

Mari Skurdal

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA. Da vi søkte rettferdighet og fikk rettferdighet, gjorde vi også feil.»

«Israel ­kunne handlet ­annerledes.»

Når terror rammer – også omfattende, sjokkartet og traumatiserende terror – fins det handlingsalternativer. Israel kunne handlet annerledes. Landet kunne på mange tidspunkter de siste to årene ha inngått avtaler om gisselutveksling. Det kunne fulgt lovene for krigføring og skjermet sivile, helsepersonell og nødhjelpsarbeidere. Ikke minst kunne Israel sluppet inn mat og medisiner til de to millioner menneskene som er sperret inne på den tynne jordstripa. I stedet har Israel i to sammenhengende år gjennomført en brutal bombe- og bakkekrig som har gjort Gaza ubeboelig, tatt minst 65.000 liv og etterlatt en befolkning traumatisert i generasjoner framover. Krigen har ført til at Den internasjonale straffedomstolen har sendt ut arrestordre på israelske statsledere for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I skrivende stund møtes representanter for Hamas, Israel og USA til samtaler i Egypt om å få en slutt på krigen. USAs president Donald Trump har lagt tungt press på Netanyahu for å godta en 21-punktsplan for fred. Planen er både vag og, i Trumps ånd, utformet på den sterke parts premisser. Det er likevel å håpe at den får en slutt på blodbadet på Gazastripa. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver at reportere nå må slippe inn i Gaza, så israelere får se hva de har gjort. Israels myndigheter har latt raseri, og ambisjoner om makt og mer territorium hos noen, oppsluke seg. Selv etter et grusomt angrep kunne landet valgt en annen vei enn ringeakt for folkerett og endeløse ødeleggelser.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Ole Øyvind Sand Holth

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Mari Skurdal

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Mari Skurdal