Leder

To år etter 7. oktober

Mari Skurdal

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA. Da vi søkte rettferdighet og fikk rettferdighet, gjorde vi også feil.»

«Israel ­kunne handlet ­annerledes.»

Når terror rammer – også omfattende, sjokkartet og traumatiserende terror – fins det handlingsalternativer. Israel kunne handlet annerledes. Landet kunne på mange tidspunkter de siste to årene ha inngått avtaler om gisselutveksling. Det kunne fulgt lovene for krigføring og skjermet sivile, helsepersonell og nødhjelpsarbeidere. Ikke minst kunne Israel sluppet inn mat og medisiner til de to millioner menneskene som er sperret inne på den tynne jordstripa. I stedet har Israel i to sammenhengende år gjennomført en brutal bombe- og bakkekrig som har gjort Gaza ubeboelig, tatt minst 65.000 liv og etterlatt en befolkning traumatisert i generasjoner framover. Krigen har ført til at Den internasjonale straffedomstolen har sendt ut arrestordre på israelske statsledere for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I skrivende stund møtes representanter for Hamas, Israel og USA til samtaler i Egypt om å få en slutt på krigen. USAs president Donald Trump har lagt tungt press på Netanyahu for å godta en 21-punktsplan for fred. Planen er både vag og, i Trumps ånd, utformet på den sterke parts premisser. Det er likevel å håpe at den får en slutt på blodbadet på Gazastripa. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver at reportere nå må slippe inn i Gaza, så israelere får se hva de har gjort. Israels myndigheter har latt raseri, og ambisjoner om makt og mer territorium hos noen, oppsluke seg. Selv etter et grusomt angrep kunne landet valgt en annen vei enn ringeakt for folkerett og endeløse ødeleggelser.

Leder

EN NØDVENDIG HELOM­VENDING

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

Ole Øyvind Sand Holth

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.

Bjørgulv Braanen

Nor­weng­lish

Når Europa mer enn noensinne trenger å stå samlet mot et bråsint og uforutsigbart USA, kunne det være en god idé å styrke opplæringen i tysk, fransk og spansk. Dessverre er Norge i ferd med å gå motsatt vei. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som ellers har utvist mye klokskap og handlekraft på sitt felt, satte i 2024 spørsmålstegn ved fremmedspråkenes relevans i ungdomsskolen. Nå står den videregående skolen for tur: Utdanningsdirektoratet foreslo i forrige uke å fjerne fremmedspråk som fellesfag på 1. og 2. trinn og gjøre det om til et valgfag.

Bendik Wold