Leder

To år etter 7. oktober

Mari Skurdal

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA. Da vi søkte rettferdighet og fikk rettferdighet, gjorde vi også feil.»

«Israel ­kunne handlet ­annerledes.»

Når terror rammer – også omfattende, sjokkartet og traumatiserende terror – fins det handlingsalternativer. Israel kunne handlet annerledes. Landet kunne på mange tidspunkter de siste to årene ha inngått avtaler om gisselutveksling. Det kunne fulgt lovene for krigføring og skjermet sivile, helsepersonell og nødhjelpsarbeidere. Ikke minst kunne Israel sluppet inn mat og medisiner til de to millioner menneskene som er sperret inne på den tynne jordstripa. I stedet har Israel i to sammenhengende år gjennomført en brutal bombe- og bakkekrig som har gjort Gaza ubeboelig, tatt minst 65.000 liv og etterlatt en befolkning traumatisert i generasjoner framover. Krigen har ført til at Den internasjonale straffedomstolen har sendt ut arrestordre på israelske statsledere for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I skrivende stund møtes representanter for Hamas, Israel og USA til samtaler i Egypt om å få en slutt på krigen. USAs president Donald Trump har lagt tungt press på Netanyahu for å godta en 21-punktsplan for fred. Planen er både vag og, i Trumps ånd, utformet på den sterke parts premisser. Det er likevel å håpe at den får en slutt på blodbadet på Gazastripa. Den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver at reportere nå må slippe inn i Gaza, så israelere får se hva de har gjort. Israels myndigheter har latt raseri, og ambisjoner om makt og mer territorium hos noen, oppsluke seg. Selv etter et grusomt angrep kunne landet valgt en annen vei enn ringeakt for folkerett og endeløse ødeleggelser.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Bendik Wold

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal