Leder

Hatets flamme

Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer.

«De utvekslet gaver ved religiøse høytider.»

Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep. De husker godt skuddene mot synagogen i Oslo i 2006. Etter et angrep på et kulturarrangement og en synagoge i København i Danmark i 2015, samlet norske muslimer seg for å slå ring om synagogen i Oslo. De sa at de ikke ønsket at noen få ekstreme skulle få snakke på vegne av dem, og de framholdt at jøder, muslimer og alle andre må stå sammen mot vold og terrorisme. Det var en enkel, men kraftfull manifestasjon av solidaritet. Terrorangrep er ment å skape frykt og rive oss fra hverandre. Svaret må være å vise at vi står solidarisk sammen, uavhengig av religiøse og kulturelle forskjeller.

Det er nok av dem som tenner hatets flamme akkurat nå. De forteller oss på nett og i gatene at folk fra ulike kulturer ikke kan leve sammen, at muslimer vil ta over Vesten, og at jødiske nettverk egentlig styrer det meste. Men hverdagen er ikke slik, og det var den heller ikke i Manchester. Drapsofferet Adrian Daulby beskrives som en fin mann av sin muslimske nabo gjennom 20 år. De utvekslet gaver ved hverandres religiøse høytider, og han kjente ungene i nabolaget. I en tid hvor både moskeer og synagoger er mål for angrep, må vi klare å samles om andre fortellinger enn dem som splitter oss. Når verden brenner, må vi bære vann og vise omsorg med minoriteter som lever i frykt.

Leder

Bukkene og havre­sek­ken

Ifølge finansminister Jens Stoltenberg har Norge et akutt behov for å mykne opp Oljefondets etiske rammeverk. På under en uke har han satt Etikkrådet på pause og nedsatt et utvalg for å vurdere fondets etiske retningslinjer. Utvalgets sammensetning tilsier en oppmykning. Utvalgsleder Svein Gjedrem har selv vært sentralbanksjef og finansråd, og i 2017 ledet han et utvalg som foreslo å skrote det stortingsoppnevnte tilsynsorganet til Norges Bank, representantskapet. Han ønsket en bank og et oljefond som var et hakk lenger unna Stortingets kontroll og innsyn. Den skandaløse ansettelsen av oljefondsjef Nicolai Tangen viste viktigheten av representantskapet.

I ekstase

Euforien i deler av den norske hovedstadspressa har vært til å ta og føle på etter at Jens Stoltenberg vendte tilbake til norsk politikk. Denne uka nådde den nye, ekstatiske høyder. VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv har kappes om ordbokas superlativer i omtalen av Oljefond-vedtaket i Stortinget, som setter Etikkrådet på pause. Arbeiderpartiet har, på oppdrag fra finansministeren, sikret flertall med Høyre, Frp, KrF og Senterpartiet for å sette til side Etikkrådet mens dagens etiske regelverk gjennomgås. Målet er en oppmykning. Stoltenberg har nemlig fått for seg at investeringene i de største amerikanske teknologiselskapene kan rammes av dagens etiske regningslinjer. Slikt får den borgerlige Oslo-pressa til å sprette sjampanjekorkene.

En historisk valgseier

Den radikale, unge sosialisten Zohran Mamdani ble natt til i går valgt til ordfører i New York, og det attpåtil med et av de mest solide mandatene på lang tid. Han blir borgermesteren som har fått flest stemmer bak seg siden 1965, og nesten like langt tilbake må vi gå for å finne like høy valgdeltakelse. New York, USAs største by og kapitalismens høyborg over noen, skal i årene som kommer, styres av en selverklært sosialist. I sin seierstale valgnatta tegnet Mamdani ut en ny politisk vei for det demokratiske partiet, som ligger godt til venstre for den sittende, næringsvennlige partieliten. Han sa at for mange arbeidsfolk ikke lenger kjenner seg igjen i partiet, og at altfor mange har gått til høyre for å finne svar. Mamdani peker ut en annen retning: «Vi skal ikke lenger måtte åpne en historiebok for finne bevis for at demokrater kan våge å være storslagne.» Talen gir en pekepinn på hvilke deler av historien det er Mamdani har lest seg opp på.