Leder

Hatets flamme

Mari Skurdal

Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer.

«De utvekslet gaver ved religiøse høytider.»

Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep. De husker godt skuddene mot synagogen i Oslo i 2006. Etter et angrep på et kulturarrangement og en synagoge i København i Danmark i 2015, samlet norske muslimer seg for å slå ring om synagogen i Oslo. De sa at de ikke ønsket at noen få ekstreme skulle få snakke på vegne av dem, og de framholdt at jøder, muslimer og alle andre må stå sammen mot vold og terrorisme. Det var en enkel, men kraftfull manifestasjon av solidaritet. Terrorangrep er ment å skape frykt og rive oss fra hverandre. Svaret må være å vise at vi står solidarisk sammen, uavhengig av religiøse og kulturelle forskjeller.

Det er nok av dem som tenner hatets flamme akkurat nå. De forteller oss på nett og i gatene at folk fra ulike kulturer ikke kan leve sammen, at muslimer vil ta over Vesten, og at jødiske nettverk egentlig styrer det meste. Men hverdagen er ikke slik, og det var den heller ikke i Manchester. Drapsofferet Adrian Daulby beskrives som en fin mann av sin muslimske nabo gjennom 20 år. De utvekslet gaver ved hverandres religiøse høytider, og han kjente ungene i nabolaget. I en tid hvor både moskeer og synagoger er mål for angrep, må vi klare å samles om andre fortellinger enn dem som splitter oss. Når verden brenner, må vi bære vann og vise omsorg med minoriteter som lever i frykt.

Leder

Skattekutt?

Arbeiderpartiet har lansert skattekutt som oppskriften for å møte folks bekymringer med dyrtid og økt rente. Skattepolitikken er det sentrale redskapet for omfordeling, men det er et åpent spørsmål hvor effektivt det lindrer effekten av den sterke prisveksten, som vi har sett på strøm, mat og drivstoff. Hvis målet er å hjelpe dem som virkelig trenger det, kan avgiftskutt, prisregulering eller endring av Norges Banks mandat og rentepolitikk være vel så effektivt som breie – og marginale – kutt i inntektsskatten. For familier som sliter med å få endene til å møtes, handler det om balansen mellom inntektene på den ene sida og de løpende utgiftene på den andre. Det gjelder å ha penger nok til å betale de viktigste regningene – til bolig, energi og mat. Å øke inntektene, som har skjedd i de siste lønnsoppgjørene, har vært svært positivt, det samme har reduserte utgifter til barnehage og skolefritidsordning. Men like viktig er det å gjøre noe med de store utgiftsdriverne.

Bjørgulv Braanen

Nytt, norsk Klondyke

Vår tids fossespekulanter er allerede godt i gang med å sikre seg areal og kraft over det ganske land. I den norske kraftkøen står det i dag 120 datasentre, som har bedt om til sammen halvparten så mye kraft som Norge bruker årlig. I likhet med fossehandelen på slutten av 1800-tallet er det også i dag i hovedsak utenlandske firmaer som ser sitt snitt til å tjene gode penger på manglende regulering i Norge. Tilgangen på kulde, arealer og strøm har gjort Norge svært attraktivt for datalagringsbransjen. Hastigheten intensiveres av kappløpet om utvikling av kunstig intelligens. Da norske fossefall ble kjøpt opp i stor stil fram mot 1906, solgte grunneiere til småpenger sammenliknet med inntjeningsmulighetene til den nye vannkrafta.

Mari Skurdal

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein