Leder

Hatets flamme

Mari Skurdal

Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer.

«De utvekslet gaver ved religiøse høytider.»

Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep. De husker godt skuddene mot synagogen i Oslo i 2006. Etter et angrep på et kulturarrangement og en synagoge i København i Danmark i 2015, samlet norske muslimer seg for å slå ring om synagogen i Oslo. De sa at de ikke ønsket at noen få ekstreme skulle få snakke på vegne av dem, og de framholdt at jøder, muslimer og alle andre må stå sammen mot vold og terrorisme. Det var en enkel, men kraftfull manifestasjon av solidaritet. Terrorangrep er ment å skape frykt og rive oss fra hverandre. Svaret må være å vise at vi står solidarisk sammen, uavhengig av religiøse og kulturelle forskjeller.

Det er nok av dem som tenner hatets flamme akkurat nå. De forteller oss på nett og i gatene at folk fra ulike kulturer ikke kan leve sammen, at muslimer vil ta over Vesten, og at jødiske nettverk egentlig styrer det meste. Men hverdagen er ikke slik, og det var den heller ikke i Manchester. Drapsofferet Adrian Daulby beskrives som en fin mann av sin muslimske nabo gjennom 20 år. De utvekslet gaver ved hverandres religiøse høytider, og han kjente ungene i nabolaget. I en tid hvor både moskeer og synagoger er mål for angrep, må vi klare å samles om andre fortellinger enn dem som splitter oss. Når verden brenner, må vi bære vann og vise omsorg med minoriteter som lever i frykt.

Leder

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal

Hvem har ansvaret?

Siden sosiale medier først så dagens lys på begynnelsen av 2000-tallet, har det vært uklart akkurat hva det var vi hadde med å gjøre. Var dette bare plattformer for brukerdrevet innhold, eller lå det en større vilje bak hva som ble vist og dermed også et større ansvar? I dag er firmaene bak de største sosiale medier-plattformene blant de største og rikeste i verden. De tjener gode penger på at det er uklart hvilket ansvar de har for innholdet som distribueres til milliarder av mennesker døgnet rundt. At selskaper som Facebook, Instagram og Youtube ikke ønsker å avklare dette, går tydelig fram av summene de er villige til å bruke for å unngå rettssaker om deres ansvar for avhengighet og eksponering for negativt materiale. De kan likevel ikke holde rettssaker unna for alltid, og nye saker venter i det amerikanske rettsvesenet. Får eierne av sosiale medier ansvaret for brukeres avhengighet og andre negative sosiale konsekvenser, kan det skape rettslig presedens for krav om endring av medienes funksjoner. Selskapene gjør allerede en del for å hindre skadelig innhold.

Mari Skurdal