Leder

Et grotesk ultimatum

Donald Trump har gitt Hamas «tre til fire dager» på å svare på hans forslag til en våpenhvileavtale i Gaza. I praksis har gruppa fått et ultimatum: Dersom de sier nei til avtalen, som innebærer at de legger ned våpnene og overgir styringen av Gaza til et internasjonalt ledet overgangsråd, har Netanyahu grønt lys fra Trump til å «fullføre jobben», noe som kan bety både full okkupasjon av Gaza og etnisk rensing av palestinerne.

«Håpet er nå et nykolonialistisk overgangsstyre.»

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har allerede sagt at han godtar planen. Den har også fått brei støtte internasjonalt, også fra arabiske og muslimske land: både Qatar, Tyrkia og Egypt oppfordrer Hamas til å godta. Årsaken er trolig først og fremst at dette er den eneste foreliggende planen for å få en slutt på krigen. Planen er dessuten bedre enn noen av scenarioene som har vært skissert tidligere og utelukker både tvungen fordrivelse av palestinerne, permanent israelsk okkupasjon og annektering av Vestbredden. På lengre sikt legger den også opp til opprettelsen av en palestinsk stat – selv om det er svært uklart av avtaleteksten hvordan dette skal skje.

Selv om Hamas skulle godta avtalen, gjenstår det imidlertid å se om Netanyahu mener alvor. Han er allerede under press fra ultranasjonalistene i sin egen regjering, som hater forslaget, og har selv sådd tvil om sin dedikasjon til avtaleteksten ved å si at «Israel vil forbli på det meste av stripa». Kritikere peker også på Oslo-avtalen, som la opp til en full israelsk uttrekning av Vestbredden, noe som aldri skjedde. Palestinere i Gaza som avisa Haaretz har snakket med, er likevel tydelige på at forslaget er bedre enn det marerittet de har levd gjennom de siste to årene. Den palestinske aktivisten Kareem Jouda mener forslaget er «ydmykende» for Hamas og «kroner Israels seier» ved å gjøre Gaza om til et «multinasjonalt eiendomsprosjekt», men håper likevel gruppa godtar. At håpet for mange palestinerne nå er et nykolonialistisk overgangsstyre utformet av amerikanske eiendomsutviklere og presentert som eneste alternativ til folkemord, er først og fremst et bevis på hvor ettertrykkelig verden allerede har sviktet det palestinske folket.

Leder

Sikkerhet i en ny tid

VGs politiske kommentator Hans Petter Sjøli ønsker seg en rask EU-debatt, som må ende med en like hastig norsk søknad om medlemskap. Begrunnelsen er utviklingen i Trumps USA, spesielt trusselen mot Grønland. Hvis USA annekterer øya, er den transatlantiske alliansen ferdig, og da gjenstår EU som den eneste trygge sikkerhetspolitiske havna for Norge. Forrige gang Sjøli var ute og krevde sjokkinnmelding i EU, var etter det russiske angrepet på Ukraina. Nå er det igjen en dramatisk hendelse, men nå nærmest med motsatt fortegn, som skal begrunne søknaden. Det langsiktige målet for Norge er en forsvars- og sikkerhetspolitikk som er bærekraftig ut fra ulike trusselscenarioer. Avhengigheten av USA har svekket forsvarsevnen, slik det har skjedd i mange andre land.

Kontraster i New York

Knappe to dager før amerikanske styrker rykket inn i Venezuela og kidnappet landets statsoverhode, ble den demokratiske sosialisten Zohran Mamdani tatt i ed som New Yorks ordfører. Sammen med ham ble Jumaane Williams sverget inn til posisjonen som byens Public Advocate, en stilling som best kan oversettes til offentlig ombudsmann og som innebærer å tre inn som ordfører skulle det skje noe med Mamdani. Også Williams regnes som en radikal demokrat og aktivistisk politiker. I innsettelsestalen sin på trappene foran New Yorks rådhus sa han at «dette er en tid og et sted preget av motsetninger». Han viste til at byen huser både enorm rikdom og stor fattigdom. Én av de rike New York har fostret, er i dag president og leder en føderal regjering som ifølge Williams «driver oss mot fortvilelse». Byens kontraster skulle vise seg å bli forsterket bare dager seinere, da Nicolás Maduro og hans kone ble ført inn i fengsel i nettopp New York.

Utålelig passivitet

USAs angrep på Venezuela og kidnapping av landets de facto leder er åpenbare brudd på folkeretten og krever hard fordømmelse. Likevel er reaksjonene fra vestlige statsledere særdeles avmålt. Vår egen utenriksminister, Espen Barth Eide, uttaler at intervensjonen «ikke er i tråd med folkeretten», men er ellers påfallende tilbakeholden. Det er også statsoverhodene i Europa og EUs øverste sjefer. Forbundskansler i Tyskland Fredrich Merz skriver på X at de juridiske vurderingene er «komplekse og krever nøye vurdering». Ursula von der Leyen skriver på samme plattform at EU «står bak det venezuelanske folk og støtter en fredelig og demokratisk overgang».