Leder

Prisen settes ikke i Norge

«Strømprisen settes ikke høyt for moro skyld. Det er et signal om at noe er problematisk. Når strømprisen er ekstremt høy, sånn som da vi hadde 13 kroner kilowattimen i fjor høst, så er det signal om at nå begynner markedet å nærme seg grensa for hva vi kan levere.» Det sa Anders Lie Brenna i Energiwatch på Dagsnytt 18 i forrige uke, som en advarsel mot Norgespris. Men det er ikke mangel på kraft eller variasjon i forbruk som bestemmer prisen. Og når den nye kraftlinja over Sognefjorden settes i drift i dag, blir også forbrukerne i Midt-Norge «velsignet» med europeiske strømpriser.

«Det meste av året er det ingen sammenheng mellom pris og forbruk.»

Investeringsdirektør i Nordea, Robert Næss, som har lang erfaring fra kraftbransjen, skriver i Aftenposten denne uka at økonomene som hevder at Norgespris er feilslått, overser hvordan det norske kraftsystemet faktisk fungerer. I stedet for å produsere mest strøm når behovet er størst, som ville vært det eneste logiske, produserer kraftanleggene nå mest strøm når prisene er høye, mens de struper produksjonen når de er lave.

Kraftanlegg i Norge har magasiner som er så store at de samlet dekker mer enn halve årsforbruket. «I et reint norsk system burde kraftprisene derfor ikke variere mye fra time til time eller fra dag til dag», skriver Næss. Hva er det da som gjør at prisene svinger stadig mer? spør han – og svarer selv: «Den enkle forklaringen er kraftutvekslingen med utlandet.» Variasjonen på strømprisene har økt drastisk i takt med utbyggingen av nye kabler. Strømprisen i Norge er i realiteten en europeisk pris. «For europeerne kan pris være et nyttig signal for å tilpasse forbruket. For norske husholdninger er det meningsløst. Det er ikke mangel på kraft i Norge når vinden stilner i Tyskland eller sola går ned i Spania. Vi har aldri vært i nærheten av å produsere for full kapasitet.» «Det meste av året er det ingen sammenheng mellom pris og forbruk», slår Næss fast. Det er argumenter mot Norgespris – den gjelder for eksempel ikke for industrien – men at den skulle forstyrre en skjør og nødvendig prismekanisme i det norske kraftsystemet, er ikke blant dem.

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.