Leder

Prisen settes ikke i Norge

«Strømprisen settes ikke høyt for moro skyld. Det er et signal om at noe er problematisk. Når strømprisen er ekstremt høy, sånn som da vi hadde 13 kroner kilowattimen i fjor høst, så er det signal om at nå begynner markedet å nærme seg grensa for hva vi kan levere.» Det sa Anders Lie Brenna i Energiwatch på Dagsnytt 18 i forrige uke, som en advarsel mot Norgespris. Men det er ikke mangel på kraft eller variasjon i forbruk som bestemmer prisen. Og når den nye kraftlinja over Sognefjorden settes i drift i dag, blir også forbrukerne i Midt-Norge «velsignet» med europeiske strømpriser.

«Det meste av året er det ingen sammenheng mellom pris og forbruk.»

Investeringsdirektør i Nordea, Robert Næss, som har lang erfaring fra kraftbransjen, skriver i Aftenposten denne uka at økonomene som hevder at Norgespris er feilslått, overser hvordan det norske kraftsystemet faktisk fungerer. I stedet for å produsere mest strøm når behovet er størst, som ville vært det eneste logiske, produserer kraftanleggene nå mest strøm når prisene er høye, mens de struper produksjonen når de er lave.

Kraftanlegg i Norge har magasiner som er så store at de samlet dekker mer enn halve årsforbruket. «I et reint norsk system burde kraftprisene derfor ikke variere mye fra time til time eller fra dag til dag», skriver Næss. Hva er det da som gjør at prisene svinger stadig mer? spør han – og svarer selv: «Den enkle forklaringen er kraftutvekslingen med utlandet.» Variasjonen på strømprisene har økt drastisk i takt med utbyggingen av nye kabler. Strømprisen i Norge er i realiteten en europeisk pris. «For europeerne kan pris være et nyttig signal for å tilpasse forbruket. For norske husholdninger er det meningsløst. Det er ikke mangel på kraft i Norge når vinden stilner i Tyskland eller sola går ned i Spania. Vi har aldri vært i nærheten av å produsere for full kapasitet.» «Det meste av året er det ingen sammenheng mellom pris og forbruk», slår Næss fast. Det er argumenter mot Norgespris – den gjelder for eksempel ikke for industrien – men at den skulle forstyrre en skjør og nødvendig prismekanisme i det norske kraftsystemet, er ikke blant dem.

Leder

Et politisk framskritt

I går stilte representanter for alle de rødgrønne partiene sammen på pressekonferanse for å legge fram et felles forslag til tannhelsereform. Det er første gang alle fem står sammen bak et velferdsløft. Riktignok har partiene fått gjennom saker i budsjettforhandlinger, men slike seire utgjør sjelden store reformer. Da handler det snarere om å flytte noen millioner rundt på statsbudsjettet. Derfor er det verdt å merke seg enigheten om tannhelsereformen, for den peker mot en ny arbeidsform mellom de røde og grønne partiene, hvor de kan finne sammen om større reformer også utenom de seine nattetimene med budsjettforhandlinger. Målet med reformen er at alle i Norge skal få rett til nødvendig tannhelsehjelp. Makstaket for egenbetaling skal være 25 prosent av det behandlingen koster, og tannregulering skal inngå.

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.