Leder

Prisen settes ikke i Norge

«Strømprisen settes ikke høyt for moro skyld. Det er et signal om at noe er problematisk. Når strømprisen er ekstremt høy, sånn som da vi hadde 13 kroner kilowattimen i fjor høst, så er det signal om at nå begynner markedet å nærme seg grensa for hva vi kan levere.» Det sa Anders Lie Brenna i Energiwatch på Dagsnytt 18 i forrige uke, som en advarsel mot Norgespris. Men det er ikke mangel på kraft eller variasjon i forbruk som bestemmer prisen. Og når den nye kraftlinja over Sognefjorden settes i drift i dag, blir også forbrukerne i Midt-Norge «velsignet» med europeiske strømpriser.

«Det meste av året er det ingen sammenheng mellom pris og forbruk.»

Investeringsdirektør i Nordea, Robert Næss, som har lang erfaring fra kraftbransjen, skriver i Aftenposten denne uka at økonomene som hevder at Norgespris er feilslått, overser hvordan det norske kraftsystemet faktisk fungerer. I stedet for å produsere mest strøm når behovet er størst, som ville vært det eneste logiske, produserer kraftanleggene nå mest strøm når prisene er høye, mens de struper produksjonen når de er lave.

Kraftanlegg i Norge har magasiner som er så store at de samlet dekker mer enn halve årsforbruket. «I et reint norsk system burde kraftprisene derfor ikke variere mye fra time til time eller fra dag til dag», skriver Næss. Hva er det da som gjør at prisene svinger stadig mer? spør han – og svarer selv: «Den enkle forklaringen er kraftutvekslingen med utlandet.» Variasjonen på strømprisene har økt drastisk i takt med utbyggingen av nye kabler. Strømprisen i Norge er i realiteten en europeisk pris. «For europeerne kan pris være et nyttig signal for å tilpasse forbruket. For norske husholdninger er det meningsløst. Det er ikke mangel på kraft i Norge når vinden stilner i Tyskland eller sola går ned i Spania. Vi har aldri vært i nærheten av å produsere for full kapasitet.» «Det meste av året er det ingen sammenheng mellom pris og forbruk», slår Næss fast. Det er argumenter mot Norgespris – den gjelder for eksempel ikke for industrien – men at den skulle forstyrre en skjør og nødvendig prismekanisme i det norske kraftsystemet, er ikke blant dem.

Leder

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.