Ulf Myrvold har delt denne artikkelen med deg.

Ulf Myrvold har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Prisen settes ikke i Norge

«Strømprisen settes ikke høyt for moro skyld. Det er et signal om at noe er problematisk. Når strømprisen er ekstremt høy, sånn som da vi hadde 13 kroner kilowattimen i fjor høst, så er det signal om at nå begynner markedet å nærme seg grensa for hva vi kan levere.» Det sa Anders Lie Brenna i Energiwatch på Dagsnytt 18 i forrige uke, som en advarsel mot Norgespris. Men det er ikke mangel på kraft eller variasjon i forbruk som bestemmer prisen. Og når den nye kraftlinja over Sognefjorden settes i drift i dag, blir også forbrukerne i Midt-Norge «velsignet» med europeiske strømpriser.

«Det meste av året er det ingen sammenheng mellom pris og forbruk.»

Investeringsdirektør i Nordea, Robert Næss, som har lang erfaring fra kraftbransjen, skriver i Aftenposten denne uka at økonomene som hevder at Norgespris er feilslått, overser hvordan det norske kraftsystemet faktisk fungerer. I stedet for å produsere mest strøm når behovet er størst, som ville vært det eneste logiske, produserer kraftanleggene nå mest strøm når prisene er høye, mens de struper produksjonen når de er lave.

Kraftanlegg i Norge har magasiner som er så store at de samlet dekker mer enn halve årsforbruket. «I et reint norsk system burde kraftprisene derfor ikke variere mye fra time til time eller fra dag til dag», skriver Næss. Hva er det da som gjør at prisene svinger stadig mer? spør han – og svarer selv: «Den enkle forklaringen er kraftutvekslingen med utlandet.» Variasjonen på strømprisene har økt drastisk i takt med utbyggingen av nye kabler. Strømprisen i Norge er i realiteten en europeisk pris. «For europeerne kan pris være et nyttig signal for å tilpasse forbruket. For norske husholdninger er det meningsløst. Det er ikke mangel på kraft i Norge når vinden stilner i Tyskland eller sola går ned i Spania. Vi har aldri vært i nærheten av å produsere for full kapasitet.» «Det meste av året er det ingen sammenheng mellom pris og forbruk», slår Næss fast. Det er argumenter mot Norgespris – den gjelder for eksempel ikke for industrien – men at den skulle forstyrre en skjør og nødvendig prismekanisme i det norske kraftsystemet, er ikke blant dem.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

200 år å lære av

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi.

Hatets flamme

Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer. Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep.

Et grotesk ultimatum

Donald Trump har gitt Hamas «tre til fire dager» på å svare på hans forslag til en våpenhvileavtale i Gaza. I praksis har gruppa fått et ultimatum: Dersom de sier nei til avtalen, som innebærer at de legger ned våpnene og overgir styringen av Gaza til et internasjonalt ledet overgangsråd, har Netanyahu grønt lys fra Trump til å «fullføre jobben», noe som kan bety både full okkupasjon av Gaza og etnisk rensing av palestinerne. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har allerede sagt at han godtar planen. Den har også fått brei støtte internasjonalt, også fra arabiske og muslimske land: både Qatar, Tyrkia og Egypt oppfordrer Hamas til å godta. Årsaken er trolig først og fremst at dette er den eneste foreliggende planen for å få en slutt på krigen. Planen er dessuten bedre enn noen av scenarioene som har vært skissert tidligere og utelukker både tvungen fordrivelse av palestinerne, permanent israelsk okkupasjon og annektering av Vestbredden. På lengre sikt legger den også opp til opprettelsen av en palestinsk stat – selv om det er svært uklart av avtaleteksten hvordan dette skal skje. Selv om Hamas skulle godta avtalen, gjenstår det imidlertid å se om Netanyahu mener alvor.