Leder

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester. Internett ble stengt ned torsdag for å hindre at folk kan kommunisere med hverandre. Justismyndighetene gikk i helga ut med advarsler om at demonstranter kan bli dømt til dødsstraff. Mange av dem er allerede drept. Ifølge organisasjonen Iran Human Rights, som har base i Norge, er minst 192 mennesker drept i demonstrasjonene siden slutten av desember.

«Det siste demonstrantene trenger, er hjelp fra Donald Trump.»

USAs president Donald Trump sier han står klar til å hjelpe demonstrantene. Ifølge amerikanske medier har Trump og rådgiverne diskutert ulike angrepsscenarioer, inkludert anslag mot sivil infrastruktur. Presidenten har tidligere vært kritisk til å involvere seg i konflikter langt hjemmefra, men skepsisen er svekket. I juni bombet amerikanerne tre atomanlegg i Iran, og for en drøy uke siden gikk de inn i Venezuela. Disse «suksesshistoriene» kan i verste fall øke Trumps appetitt på nye intervensjoner.

Et amerikansk angrep vil bekrefte det iranske regimets påstander om at demonstrantene i virkeligheten er USAs agenter og kan kaste regionen ut i storkrig. Sanam Vakil i tenketanken Chatham House er blant dem som har advart sterkest mot å bruke det folkerettsstridige Venezuela-angrepet som oppskrift i Iran. En viktig lærdom av Maduro-angrepet, skriver hun, er at USAs mål verken er regimeendring eller demokratibygging. I stedet handler det om å svekke motstanderne akkurat nok til at de ikke har noe annet valg enn å føye seg etter USAs interesser. Det siste demonstrantene trenger, er hjelp fra Donald Trump.

Leder

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.