Leder

Iranernes modige kamp

Lars Vegstein

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester. Internett ble stengt ned torsdag for å hindre at folk kan kommunisere med hverandre. Justismyndighetene gikk i helga ut med advarsler om at demonstranter kan bli dømt til dødsstraff. Mange av dem er allerede drept. Ifølge organisasjonen Iran Human Rights, som har base i Norge, er minst 192 mennesker drept i demonstrasjonene siden slutten av desember.

«Det siste demonstrantene trenger, er hjelp fra Donald Trump.»

USAs president Donald Trump sier han står klar til å hjelpe demonstrantene. Ifølge amerikanske medier har Trump og rådgiverne diskutert ulike angrepsscenarioer, inkludert anslag mot sivil infrastruktur. Presidenten har tidligere vært kritisk til å involvere seg i konflikter langt hjemmefra, men skepsisen er svekket. I juni bombet amerikanerne tre atomanlegg i Iran, og for en drøy uke siden gikk de inn i Venezuela. Disse «suksesshistoriene» kan i verste fall øke Trumps appetitt på nye intervensjoner.

Et amerikansk angrep vil bekrefte det iranske regimets påstander om at demonstrantene i virkeligheten er USAs agenter og kan kaste regionen ut i storkrig. Sanam Vakil i tenketanken Chatham House er blant dem som har advart sterkest mot å bruke det folkerettsstridige Venezuela-angrepet som oppskrift i Iran. En viktig lærdom av Maduro-angrepet, skriver hun, er at USAs mål verken er regimeendring eller demokratibygging. I stedet handler det om å svekke motstanderne akkurat nok til at de ikke har noe annet valg enn å føye seg etter USAs interesser. Det siste demonstrantene trenger, er hjelp fra Donald Trump.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Bendik Wold

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal