Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først.

«Utfordringene for Kommune-­Norge er store.»

Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt. Til erstatning for lokale tilbud som går tapt, bygges det opp kostbare administrative systemer og arbeidsplasser i de nye kommunesentrene. Fra 2016 til 2024 er det blitt 7600 flere administrativt ansatte i norske kommuner – til tross for at det er over 70 færre av dem. Jevnt over har heller ikke sammenslåtte kommuner bedre økonomi enn de ikke-sammenslåtte.

Melkebonden Marikken Røsholt i tidligere Lardal kommune, nå innlemmet i Larvik, lurer på om politikerne forstår hva de mister i sin iver etter å sentralisere. Forsvinner barnehagen, skolen og hjemmetjenesten, er det ikke noe fundament for et levende lokalsamfunn lenger, sier hun til Nationen. Nå står to barnehager, en barneskole og to ungdomsskoler i Lågendalen i fare for å forsvinne. Det er dette som er den direkte og følbare konsekvensen av sammenslåinger. Kvalitetene i lokalsamfunnet forsvinner, arbeidsplassene hoper seg opp sentralt, og beslutningene flyttes lenger vekk. Varaordfører i Kvænangen Jan Helge Jensen (Sp) skriver i Altaposten at små kommuner ses som ineffektive enheter som må ryddes av veien. Men det er nettopp det de ikke er. De kjenner lokale behov og gir innbyggerne reell innflytelse. Utfordringene for Kommune-Norge er store og må løses, med interkommunalt samarbeid, mindre lovpålagte krav, kreativitet og bevilgninger. Men å la debatten gang på gang ende opp i et krav om å utradere de mindre kommunene er et blindspor, som avleder mer enn det gir oss en løsning.

Leder

Putins hengemyr

For fire år siden rykket russiske soldater inn i Ukraina, mens missiler bombet byer og infrastruktur. Angrepet var en opptrapping etter annekteringen av Krimhalvøya åtte år tidligere, med en påfølgende krigføring i fylker i Øst-Ukraina. Invasjonen var likevel et vendepunkt: Russland hadde bestemt seg for å ta hele landet og sendte tanks inn mot hovedstaden Kyiv. I en tale dagen før invasjonen kalte president Vladimir Putin angrepet en «militær spesialoperasjon» og sa at målet var «en demilitarisering og avnazifisering av Ukraina». Putin ville diktere hvem som skulle styre landet, og hvilken politikk de skulle kunne føre. Men selv ikke for et av verdens sterkeste militærapparater er det lett å invadere et annet land.

Nyori­en­tering

Det går tiår der ingenting skjer, og det går uker der hele tiår skjer. Sitatet, som tilskrives Vladimir Lenin, er såpass treffende for tida vi lever i, at til og med Høyre-leder Ine Eriksen Søreide nå har begynt å sitere kommunisten. Europa preges av geopolitisk uro, opprustning og krig, industrielle og økonomiske kriser. Dette setter også klimapolitikken under hardt press. Mange ble overrasket da Tysklands forbundskansler Friedrich Merz tidligere i februar kritiserte en av grunnpilarene i EUs klimapolitikk, nemlig kvotemarkedet. Han fikk støtte av Frankrike og Italia, som er kritiske til at EUs såkalte «grønne giv» svekker konkurransekrafta på kontinentet. Nå pågår en dragkamp om hvilken retning EUs grønne politikk skal ta framover. Også i Norge skjer det ting.

En farlig kampanje

Den britiske avisa The Guardian publiserte denne uka et intervju med to av dommerne i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag som for tida sanksjoneres av USA. Donald Trump har siden han overtok presidentembetet for litt over et år siden systematisk arbeidet for å svekke domstolen, etter at den utstedte arrestordre på israelske ledere for krigsforbrytelser under den siste Gaza-krigen. Til nå har USA sanksjonert elleve ansatte ved domstolen, inkludert sjefaktor og åtte dommere. Blant dem er kanadiske Kimberly Post. Hun har tidligere jobbet med FNs sanksjonsprogram, men ble likevel overrasket over hvor omfattende sanksjonene var. Hun mistet alle kredittkort, uansett hvor de var utstedt.