Leder

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart.

«Arbeidsmiljøloven skal mykes opp.»

Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet. I kommentaren, som endatil heter «Landet som ble for rikt» og baserer seg på Holtes påstander, lister hun opp et politisk reformprogram hun mener trengs. «Skal det lykkes, må folk flest være enige om at det er behov for reformer», skriver hun. Og det er nettopp den jobben Holte og Civita gjør: bearbeider offentligheten for et omfattende og politisk kontroversielt reformprogram.

Det Clemet ønsker seg, er storstilt kommunesammenslåing, flere private inn i velferdssektoren og skattelettelser, ikke minst til kapitaleiere. Formuesskatten skal fjernes. Hun vil også krympe sykelønnsordningen, øke egenandelen innen helse og omsorg og innføre egenandeler i høyere utdanning. Arbeidsmiljøloven skal mykes opp og bemanningsnormer skrotes. Dette er ideene som ligger under når Civita og deres allierte snakker om «behov for å prioritere». Nå er tallgrunnlaget underkjent. Men Clemet vil uansett gjenta at det er dårlige utsikter for norsk økonomi. Det er fortellingen som gir hennes reformpakke politisk medvind.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.