Leder

Kirke og stat

«USA har aldri vært videre plaget med den tyske ryddingen vi i Skandinavia har arvet fra Luther og Habermas. Og det er også fra USA den kommer, trenden der politikere nå ignorerer de gjerdene den europeiske sivilisasjon har prøvd å bygge mellom Gud og politikk», skriver teolog og kommentator i Vårt Land Åste Dokka. Hun mener det at den politiske aktivisten Charlie Kirk blir hyllet som en troshelt, tyder på at skillet mellom prest og predikant er i oppløsning og at «nå begynner det å skje noe også her». Flere kristne samfunn opplever i dag økt interesse og vekst. Pastor i vekkelsesmenigheten Salt i Bergen forteller i samme avis at dobbelt så mange har latt seg døpe i år som i fjor. Han snakker om «ei stille vekking i den vestlege verda» og om at folk har behov for faste rammer, lange linjer og forankring.

«Den nyvekkede høyresida speiler islamistiske bevegelser.»

Avisa Dagen renner nå nærmest over av innlegg fra unge menn som omtaler drapet på Charlie Kirk som et martyrium. Hans politikk og kristendom glir over i hverandre. Som Dokka minner om, snakker også KrFs leder Dag Ulstein om gudsfrykt som nasjonens bærebjelke, mens partiet Konservativt ønsker en eksplisitt kristen politikk. I Dagen spør dessuten tidligere stortingsrepresentant for Høyre Kristian Tonning Riise om det er mulig å se for seg vestlig sivilisasjon løsrevet fra kristendommen. Han sammenlikner sekulære samfunn med en kuttet blomst, som avskåret fra sine kristne røtter kun kan overleve i en tidsbestemt vanningsfase. Han har selv ingen personlig tro, men velger nå likevel religionen som ramme for sin samfunnsvisjon, som en «ikke-troende kulturkristen».

Ønsket om å la religionen være den politisk ramma for hele samfunnet, og ikke minst vektleggingen av martyriet, gjør paradoksalt nok at den nyvekkede høyresida speiler islamistiske bevegelser. For begge bevegelser er religionen forankring og moral, som skal gjennomsyre samfunnets institusjoner. Det er også ideen bak Maga-håndboka Project 2025. Nykristen, politisk vekkelse kan heller ikke ses løsrevet fra vår personorienterte og inderlige internettkultur. Så er spørsmålet: Hva skal vi som ønsker en sekulær og inkluderende stat møte en slik bølge med?

Leder

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.