Leder

Hukommelse og glemsel

Mari Skurdal

«Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden», skrev den britiske forfatteren George Orwell i romanen «1984». Orwells dystopiske framtidsvisjon er ikke akkurat skrevet som noen manual for verdensledere, men likevel ser vi stadig at nye tolkninger av fortidas narrativer brukes for å oppnå politiske mål i samtida. I morgen arrangerer for eksempel Folkerepublikken Kinas øverste leder Xi Jinping en militærparade i Beijing til minne om 80-årsdagen for seieren over Japan i andre verdenskrig. Ettersom jubileet sammenfaller med møtet i Shanghaigruppen, vil Xi stå på tribunen sammen med blant andre Russlands president Vladimir Putin mens kinesiske soldater og våpen blir vist fram. Landene nedtoner nå USAs rolle i avslutningen av andre verdenskrig og framhever egne bidrag. Ifølge Financial Times skrev Xi i forkant av et besøk i Moskva i mai i år at «Kina og Sovjetunionen var de viktigste krigsskueplassene i henholdsvis Asia og Europa».

«Xi får god hjelp av USAs ­president.»

For Kinas del kan det handle om å sammenføye fortellingene til Fastlands-Kina og Taiwan. Kommunistpartiet tok nemlig først makta i Kina fire år etter at andre verdenskrig endte. Nasjonalistene som styrte landet under krigen, rømte til Taiwan etter borgerkrigen med kommunistene og etablerte seg der. Nå etableres en felles, nasjonal fortelling. Russland bruker fortellingen om seieren over Nazi-Tyskland for å legitimere angrepet på Ukraina. Det er ifølge Putin bare en fortsettelse av russernes heroiske kamp mot nazister, bare at de denne gang lurer i Kyiv. Ved å minne om Kinas store rolle i seieren i andre verdenskrig, plasserer Xi også landet ved siden av stormaktene USA og Russland.

Kina signaliserer i ett og alt at landet er villig til å ta en større global plass, og Xi får god hjelp av USAs president. Etter at Donald Trump ila India 50 prosent toll, vendte statsminister Narendra Modi, inntil nylig et forbilde for Maga-bevegelsen, seg til Kina. Under møtet i Shanghaigruppen har han, Putin og Xi tilsynelatende kost seg i hverandres selskap. Kina og Indias vanskelige historie og grensekonflikter var plutselig ikke så viktig lenger. Når nye allianser smis, er det vel så viktig å glemme som å huske.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Mari Skurdal

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Mari Skurdal

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.

Lars Vegstein