Leder

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte.

«Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør.»

Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation. I styringsdokumentet «Project 2025» bruker den konservative tenketanken slagordet «Personell is policy», et lån fra Reagan-administrasjonen. Målet er en storstilt skolering av konservative som skal kunne fylle de fleste av samfunnets posisjoner: alt fra skolestyrer og delstatsadministrasjoner til byråkratstillinger og dommere. I tillegg har høyrefløya støttet oppbygging av organisasjoner og mediekanaler. Charlie Kirks Turning Point USA er blant dem, og de har også utenlandske aspirasjoner.

Så hvordan gå fra panikk til organisering? En kime til håp fins i valgkampen til venstredemokraten Zohran Mamdani, som stiller som ordfører av New York. Han er åpen om inspirasjonen fra Franklin D. Roosevelt, som i sin tiltredelsestale som president i 1933 sa at vi ikke har annet å frykte enn frykten selv, fordi den hindrer nødvendig handling og utvikling av positive politiske prosjekter. Her hjemme må vi heller ikke ligge på latsida, men kaste oss inn kampene for en rettferdig og levelig verden for de mange, og ikke bare de få. Arbeiderbevegelsen vet at det går an å samle flertall mot diktatur og rikmannsvelde. Det er lett å fortvile i disse dager, men vi vet egentlig hva som må til.

Leder

Kulturkutt?

Over sju sider i Morgenbladet legger avisas kulturredaktør Bernhard Ellefsen fram visjoner for en «prinsipiell nyorientering og en radikal omvurdering av kulturens midler og mål». Ellefsen har fått med seg at store amerikanske tekselskaper løper ærend til de mest autoritære kreftene i Vesten. De er «fascismen på forhånd», siterer Ellefsen. Hans mål er å angi en annen retning: «Alle som jobber for kultur på fellesskapets midler må jobbe som om det brenner under føttene deres. For det gjør det. Det brenner under føttene våre.

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene.

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.