Leder

Vern om papiravisa!

Norges desidert største avis, VG, nådde første halvår 2025 nesten to millioner mennesker hver dag. Aldri har en norsk avis flere daglige lesere. Likevel forteller VG-redaktør Gard Steiro i et intervju med Medier24 at avisa må arbeide hardt for å tjene penger. Selv om VG er den mest suksessrike nett­avisa i landet, er det papiravisa som har finansiert den digitale veksten, forteller Steiro. Nå er VG nødt til å lykkes med to andre, store inntektsstrømmer: digitale annonseinntekter og digitale bruker­inntekter. I tillegg planlegger avisa å skaffe seg inntekter fra andre satsinger, som podkast og nisjeprodukter.

«Hvis store VG sliter, hvem klarer det da?»

Intervjuet seier det meste om hvor sentral papiravisa fortsatt er for norsk medieøkonomi. Bransjen har i årevis satset på at digital inntjening skal overta for inntekter på papir, men papiravisa er fortsatt grunn­muren i norsk avisøkonomi. Den har vist seg svært seiglivet av minst to grunner. For det første er den populær. Leserne liker en helhetlig, redigert papirutgave de kan lese uforstyrret. For det andre er papir­avisa lønnsom. Fortellingen om at det i enden av en digital omstillingsprosess står en gryte av gull, har vist seg å være et eventyr. Digitalt stikker internasjonale tekselskaper av med annonsekronene og stjeler oppmerksomheten. Da har det vist seg lurt å holde på papir, som altså også betaler for digital satsing.

Hver eneste norske avis gjør i dag alt de kan for å lykkes digitalt. Det er hardt arbeid med lav avkastning. For de aller fleste aviser er papirutgaven fortsatt avgjørende for å kunne betale regningene. Nå er Schibsted i ferd med å selge store deler av norsk avisdistribusjon til høystbydende. Det kan bli dyrere for en allerede pressa bransje å få papirutgaver ut. I tillegg går den subsidierte distribusjonsavtalen i distriktene ut neste sommer. Intervjuet med Steiro viser hvor risikabelt det er for finansieringen av norsk journalistikk å la distribusjon av papiraviser blir dyrere og dårligere. Hvis store VG sliter med digital inntjening, hvem skal klare det da? Vår demokratiske offentlighet er i dag avhengig av at vi opprettholder en infrastruktur for papir. Hvis ikke, vil vi få store vansker med å finansiere norsk journalistikk.

Leder

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene.

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.

Maga­fi­se­ring?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet». Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt. Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere.