Leder

Vern om papiravisa!

Norges desidert største avis, VG, nådde første halvår 2025 nesten to millioner mennesker hver dag. Aldri har en norsk avis flere daglige lesere. Likevel forteller VG-redaktør Gard Steiro i et intervju med Medier24 at avisa må arbeide hardt for å tjene penger. Selv om VG er den mest suksessrike nett­avisa i landet, er det papiravisa som har finansiert den digitale veksten, forteller Steiro. Nå er VG nødt til å lykkes med to andre, store inntektsstrømmer: digitale annonseinntekter og digitale bruker­inntekter. I tillegg planlegger avisa å skaffe seg inntekter fra andre satsinger, som podkast og nisjeprodukter.

«Hvis store VG sliter, hvem klarer det da?»

Intervjuet seier det meste om hvor sentral papiravisa fortsatt er for norsk medieøkonomi. Bransjen har i årevis satset på at digital inntjening skal overta for inntekter på papir, men papiravisa er fortsatt grunn­muren i norsk avisøkonomi. Den har vist seg svært seiglivet av minst to grunner. For det første er den populær. Leserne liker en helhetlig, redigert papirutgave de kan lese uforstyrret. For det andre er papir­avisa lønnsom. Fortellingen om at det i enden av en digital omstillingsprosess står en gryte av gull, har vist seg å være et eventyr. Digitalt stikker internasjonale tekselskaper av med annonsekronene og stjeler oppmerksomheten. Da har det vist seg lurt å holde på papir, som altså også betaler for digital satsing.

Hver eneste norske avis gjør i dag alt de kan for å lykkes digitalt. Det er hardt arbeid med lav avkastning. For de aller fleste aviser er papirutgaven fortsatt avgjørende for å kunne betale regningene. Nå er Schibsted i ferd med å selge store deler av norsk avisdistribusjon til høystbydende. Det kan bli dyrere for en allerede pressa bransje å få papirutgaver ut. I tillegg går den subsidierte distribusjonsavtalen i distriktene ut neste sommer. Intervjuet med Steiro viser hvor risikabelt det er for finansieringen av norsk journalistikk å la distribusjon av papiraviser blir dyrere og dårligere. Hvis store VG sliter med digital inntjening, hvem skal klare det da? Vår demokratiske offentlighet er i dag avhengig av at vi opprettholder en infrastruktur for papir. Hvis ikke, vil vi få store vansker med å finansiere norsk journalistikk.

Leder

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.

Moratorium

EU legger fram sin nye Arktis-strategi 20. oktober, og lekkasjer tyder på at Brussel vil ha et såkalt moratorium, en midlertidig stans for olje- og gassutvinning i det kommisjonen omtaler som Arktis. Beslutningen er paradoksal ettersom EU etterspør gass fra Norge som aldri før. Over 30 prosent av det totale gassforbruket i EU står Norge for, og en god del av gassen kommer fra arktiske områder. Gass fra Russland, som er vedtatt faset ut i løpet av neste år, utgjør rundt 12–15 prosent av EUs totale gass­import. Også her kommer gass fra felt langt mot nord.