Leder

Sirkus

Bjørgulv Braanen

NRKs partilederdebatt i Arendal mandag var et selsomt skue, med stein, saks, papir (så festlig!), lekeavstemninger og en utilslørt begunstigelse av de tre største partiene på bekostning av de andre. Det synes som om den grunnleggende ideen var at politikk og politikere er noe kjedelige greier, så her må det sprites opp med alle mulige effekter for å holde på seerne – ellers ville de gjespende skru av. Hvor dette ønsket om å gjøre politisk debatt til underholdning kommer fra, er ikke godt å si – kanskje fra journalistene selv, som i tråd med medielogikken har mistet interessen og gått lei av politikkens saklige innhold?

«De andre slapp til som en nedverdigende dessert.»

Jonas Gahr Støre (Ap), Sylvi Listhaug (Frp) og Erna Solberg (H) fikk snakke, parere og duellere i det uendelige før de andre partilederne slapp til som en slags nedverdigende dessert til hovedretten. Men i en partilederdebatt bør alle få mulighet til å presentere seg på like fot. Partier skal ikke tildeles romslig taletid på bekostning av andre bare fordi de er store. I den vanlige politiske journalistikken får partilederne for Ap, Høyre og Frp stor oppmerksomhet, men i en partilederdebatt er det annerledes. Likevel fortsatte forskjellsbehandlingen også her. Etter 20 minutter slapp andre aller nådigst til. Kirsti Bergstø (SV) fikk ordet først etter en halvtime, og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) slapp knapt til i siste halvdel av sendingen.

NRKs forsøk på å lage lørdagsunderholdning av partilederdebatten er et feilgrep. De tror kanskje de må finne på noe for å tiltrekke seg unge, men gjør i stedet vondt verre. Tidligere Dagsavisen-kommentator Kari Kristensen skriver på sosiale medier: «Tenk å være ung førstegangsvelger, og lure på de store ideologiske spørsmålene, og sveipe innom partilederdebatten på NRK og se voksne ha lekestue med grønne lys, stein, saks, papir og se en voksen mann dra opp en gulrot, ja, nei, er det rart de heller ser på Gutta-podkasten? Ikke at den er så bra – problemet er at voksen-tv er en sirkusfest hvor de store ideologiske debattene uteblir, hvor kommentatorer kaster terninger og skriver om formtoppen til partiledere som om det var fotball.» Politikk må tas på det alvor den fortjener. Å drukne partilederdebatten i tant og fjas er ikke veien å gå.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Mari Skurdal

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Mari Skurdal

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.

Lars Vegstein