Leder

Sirkus

Bjørgulv Braanen

NRKs partilederdebatt i Arendal mandag var et selsomt skue, med stein, saks, papir (så festlig!), lekeavstemninger og en utilslørt begunstigelse av de tre største partiene på bekostning av de andre. Det synes som om den grunnleggende ideen var at politikk og politikere er noe kjedelige greier, så her må det sprites opp med alle mulige effekter for å holde på seerne – ellers ville de gjespende skru av. Hvor dette ønsket om å gjøre politisk debatt til underholdning kommer fra, er ikke godt å si – kanskje fra journalistene selv, som i tråd med medielogikken har mistet interessen og gått lei av politikkens saklige innhold?

«De andre slapp til som en nedverdigende dessert.»

Jonas Gahr Støre (Ap), Sylvi Listhaug (Frp) og Erna Solberg (H) fikk snakke, parere og duellere i det uendelige før de andre partilederne slapp til som en slags nedverdigende dessert til hovedretten. Men i en partilederdebatt bør alle få mulighet til å presentere seg på like fot. Partier skal ikke tildeles romslig taletid på bekostning av andre bare fordi de er store. I den vanlige politiske journalistikken får partilederne for Ap, Høyre og Frp stor oppmerksomhet, men i en partilederdebatt er det annerledes. Likevel fortsatte forskjellsbehandlingen også her. Etter 20 minutter slapp andre aller nådigst til. Kirsti Bergstø (SV) fikk ordet først etter en halvtime, og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) slapp knapt til i siste halvdel av sendingen.

NRKs forsøk på å lage lørdagsunderholdning av partilederdebatten er et feilgrep. De tror kanskje de må finne på noe for å tiltrekke seg unge, men gjør i stedet vondt verre. Tidligere Dagsavisen-kommentator Kari Kristensen skriver på sosiale medier: «Tenk å være ung førstegangsvelger, og lure på de store ideologiske spørsmålene, og sveipe innom partilederdebatten på NRK og se voksne ha lekestue med grønne lys, stein, saks, papir og se en voksen mann dra opp en gulrot, ja, nei, er det rart de heller ser på Gutta-podkasten? Ikke at den er så bra – problemet er at voksen-tv er en sirkusfest hvor de store ideologiske debattene uteblir, hvor kommentatorer kaster terninger og skriver om formtoppen til partiledere som om det var fotball.» Politikk må tas på det alvor den fortjener. Å drukne partilederdebatten i tant og fjas er ikke veien å gå.

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Bjørgulv Braanen

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Mari Skurdal

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.

Lars Vegstein