Leder

Sirkus

NRKs partilederdebatt i Arendal mandag var et selsomt skue, med stein, saks, papir (så festlig!), lekeavstemninger og en utilslørt begunstigelse av de tre største partiene på bekostning av de andre. Det synes som om den grunnleggende ideen var at politikk og politikere er noe kjedelige greier, så her må det sprites opp med alle mulige effekter for å holde på seerne – ellers ville de gjespende skru av. Hvor dette ønsket om å gjøre politisk debatt til underholdning kommer fra, er ikke godt å si – kanskje fra journalistene selv, som i tråd med medielogikken har mistet interessen og gått lei av politikkens saklige innhold?

«De andre slapp til som en nedverdigende dessert.»

Jonas Gahr Støre (Ap), Sylvi Listhaug (Frp) og Erna Solberg (H) fikk snakke, parere og duellere i det uendelige før de andre partilederne slapp til som en slags nedverdigende dessert til hovedretten. Men i en partilederdebatt bør alle få mulighet til å presentere seg på like fot. Partier skal ikke tildeles romslig taletid på bekostning av andre bare fordi de er store. I den vanlige politiske journalistikken får partilederne for Ap, Høyre og Frp stor oppmerksomhet, men i en partilederdebatt er det annerledes. Likevel fortsatte forskjellsbehandlingen også her. Etter 20 minutter slapp andre aller nådigst til. Kirsti Bergstø (SV) fikk ordet først etter en halvtime, og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) slapp knapt til i siste halvdel av sendingen.

NRKs forsøk på å lage lørdagsunderholdning av partilederdebatten er et feilgrep. De tror kanskje de må finne på noe for å tiltrekke seg unge, men gjør i stedet vondt verre. Tidligere Dagsavisen-kommentator Kari Kristensen skriver på sosiale medier: «Tenk å være ung førstegangsvelger, og lure på de store ideologiske spørsmålene, og sveipe innom partilederdebatten på NRK og se voksne ha lekestue med grønne lys, stein, saks, papir og se en voksen mann dra opp en gulrot, ja, nei, er det rart de heller ser på Gutta-podkasten? Ikke at den er så bra – problemet er at voksen-tv er en sirkusfest hvor de store ideologiske debattene uteblir, hvor kommentatorer kaster terninger og skriver om formtoppen til partiledere som om det var fotball.» Politikk må tas på det alvor den fortjener. Å drukne partilederdebatten i tant og fjas er ikke veien å gå.

Leder

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.

Får vi en ny abortkamp?

Noen tall setter seg i hukommelsen. Ett av dem er fra velgerundersøkelsen fra 2021, gjengitt i abortutvalgets offentlige utredning, hvor det framgår at bare 2 prosent av Norges befolkning mener at «abort bør aldri tillates». Det er ikke mange ståsteder som har så lav oppslutning, og det viser at det i synet på abort har skjedd et aldri så lite paradigmeskifte siden Stortinget stemte fram utvidelsen til selvbestemt abort i 1978 med knapt flertall. Siden den gang har oppslutningen bare økt om kvinners rett til å selv bestemme om hun vil avslutte svangerskapet innen tolvte svangerskapsuke. Står vi nå ved et veiskille? Lørdag mobiliserer unge kristenkonservative til en såkalt «Marsj for livet» foran Stortinget i Oslo. Enkelte av appellantene er imot abort i alle situasjoner, som leder i Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon Ingrid Olina Hovland.