Leder

Journalister er fritt vilt

Søndag henrettet Israel en av de mest kjente journalistene som har rapportert fra krigen og nøden i Gaza. 28 år gamle Anas Al-Sharif jobbet for Al Jazeera, den Qatar-baserte tv-kanalen som daglig har dokumentert situasjonen for palestinere under israelske angrep. Han ble drept sammen med fire andre journalister i et blått pressetelt utenfor Shifa-sykehuset i Gaza by. Angrepet var målrettet, og Den israelske hæren annonserte henrettelsen i et innlegg på X med en emoji av en pil som treffer blink. I vel et år har Israel anklaget Al-Sharif for å være Hamas-kriger, noe som er å anse som en dødsdom fra et land som har som mål å utslette Hamas. Al Jazeera og en rekke internasjonale presseorganisasjoner har gjentatte ganger avvist anklagene og advart om deres alvorlige implikasjoner. Nå er det for seint. Den lange lista over drepte journalister på Gaza­stripa har fått fem nye navn.

«Israel skyr ikke noen midler i sine angrep på sannheten.»

Israel skryter av å være et demokrati, men Netanyahu-­regjeringen slår hardt ned på presse­friheten i landet. Al Jazeera er kastet ut av Israel. Ingen utenlandske journalister har sluppet inn på Gazastripa siden den siste krigen begynte for snart to år siden, og lokale journalister blir drept i målrettede angrep. Også i Israel slår regjeringen ned på kritisk presse. Den har forbudt israelske myndigheter både å snakke med og annonsere i Israels eldste dagsavis, Haaretz. Årsaken er de mange kritiske artiklene om Benjamin Netanyahus regjering. Slikt gjør autoritære ledere.

Nå har Netanyahu varslet en ny stor­offensiv mot Gaza by. Den vil han åpenbart gjennomføre uten at brysomme journalister rapporterer til verden om den israelske hærens framferd. Forhåpentligvis vil han ikke lykkes med det, og nye ansikter vil dukke opp og fortelle hva som skjer når Israels soldater rykker fram. Det vil de gjøre med livet som innsats. Drapet på Anas Al-Sharif viser at Israel ikke skyr noen midler i sine angrep på sannhet og etterrettelighet på Gaza. Når svertekampanjene ikke lenger er nok, henretter de palestinske journalister. De blir ikke beskyttet av verken samarbeid med internasjonale mediehus eller sine kjente ansikter. De er fritt vilt.

Leder

Hengemyr

De iranske angrepene mot amerikanske baser og installasjoner i golfstatene – De forente arabiske emirater, Kuwait, Bahrain, Saudi-Arabia og Qatar – var et vågespill, som kunne ha skapt økende motstand mot regimet i regionen, men kombinert med en vellykket struping av oljetrafikken gjennom Hormuz, som står for 20 prosent av det globale markedet, har det i stedet lagt et sterkt press på USA. Irans forsvarskrig truer også med å lamme oljevirksomheten i golfstatene, som mest av alt ønsker fred og stabilitet i regionen. Hvis krigen fortsetter, kan det få «katastrofale konsekvenser» for verdensøkonomien, sier oljegiganten Saudi Aramcos toppsjef, Amin Nasser. En ytterligere utfordring for Donald Trump er at europeiske Nato-land har valgt ikke å støtte USA og Israel i den pågående krigen og heller ikke sende krigsskip til Hormuz, som presidenten har bedt om. Trumps machoprat om hvordan USAs dødelige militære makt kan få alle til å underkaste seg, har til nå hatt en viss effekt, men truslene faller dødt til jorda hvis stadig færre lar seg kue. Stigende priser på energi og andre livsnødvendigheter for vanlige amerikanere kan ytterligere svekke Trump og Republikanerne foran det avgjørende mellomvalget i november. En ny endeløs krig i Midtøsten har potensial i seg til å male i stykker Trump og hans Maga-bevegelse. Tidligere kriger USA har startet, som angrepet på Afghanistan etter terrorangrepene 11.

Tiltakende krigs­kri­tikk

Til nå er det bare Spanias statsminister Pedro Sánchez som direkte og åpent har utfordret USA etter angrepet på Iran. Sánchez har kalt krigen ulovlig og krevd at kamphandlingene stanser og konflikten kommer inn på et diplomatisk spor. Etter hvert som det blir tydeligere for flere at USA har gått inn i krigen uten noen klar plan, uttrykker stadig flere europeiske statsledere seg kritisk. Det gjør også Italias statsminister Giorgia Meloni, som i en tale til parlamentet i Roma sa at den amerikanske intervensjonen ikke var i tråd med internasjonal rett. Hun fordømte også angrepet på en jenteskole sør i Iran, som hun omtalte som en massakre. Meloni avviste også at italienske baser kan brukes til angrep mot Iran. At dette kommer fra Meloni, vekker oppsikt, ettersom hun regnes som en politisk alliert av president Donald Trump.

Offent­lighet og slagmark

Lørdag delte Donald Trump en rikt illustrert oversikt over hvordan han har endret det amerikanske medielandskapet. I kjent stil lister han opp en salig blanding av skryt, halvsannheter og løgn: Washington Post-redaksjonen er desimert, Stephen Colbert og andre kritiske røster er fjernet, Truth Social er en kjempesuksess, Tiktok er reddet (og Trump har 3 millioner følgere der), ytringsfriheten råder på X, Disney er ikke lenger politisk korrekt, og Trump-intervjuer slår alle seerrekorder. Med store bokstaver siteres en tittel fra den britiske avisa The Guardian: «Trump fører krig mot mediene – og han er i ferd med å vinne den». Samme dag som Trump delte dette budskapet med sine følgere på Truth Social, pustet den tyske filosofen Jürgen Habermas ut for siste gang. Han blir stående som en av de mest ruvende tenkerne i etterkrigstidas Europa. Best kjent er han for sine ideer om det offentlige rom: Demokratiets grunnleggende forutsetning er at det finnes en offentlighet utenfor statens kontroll, der borgerne fritt utveksler ideer og synspunkter. Det kan foregå i bøker, tidsskrifter, på kafeer eller i avisspaltene.