Leder

Journalister er fritt vilt

Mari Skurdal

Søndag henrettet Israel en av de mest kjente journalistene som har rapportert fra krigen og nøden i Gaza. 28 år gamle Anas Al-Sharif jobbet for Al Jazeera, den Qatar-baserte tv-kanalen som daglig har dokumentert situasjonen for palestinere under israelske angrep. Han ble drept sammen med fire andre journalister i et blått pressetelt utenfor Shifa-sykehuset i Gaza by. Angrepet var målrettet, og Den israelske hæren annonserte henrettelsen i et innlegg på X med en emoji av en pil som treffer blink. I vel et år har Israel anklaget Al-Sharif for å være Hamas-kriger, noe som er å anse som en dødsdom fra et land som har som mål å utslette Hamas. Al Jazeera og en rekke internasjonale presseorganisasjoner har gjentatte ganger avvist anklagene og advart om deres alvorlige implikasjoner. Nå er det for seint. Den lange lista over drepte journalister på Gaza­stripa har fått fem nye navn.

«Israel skyr ikke noen midler i sine angrep på sannheten.»

Israel skryter av å være et demokrati, men Netanyahu-­regjeringen slår hardt ned på presse­friheten i landet. Al Jazeera er kastet ut av Israel. Ingen utenlandske journalister har sluppet inn på Gazastripa siden den siste krigen begynte for snart to år siden, og lokale journalister blir drept i målrettede angrep. Også i Israel slår regjeringen ned på kritisk presse. Den har forbudt israelske myndigheter både å snakke med og annonsere i Israels eldste dagsavis, Haaretz. Årsaken er de mange kritiske artiklene om Benjamin Netanyahus regjering. Slikt gjør autoritære ledere.

Nå har Netanyahu varslet en ny stor­offensiv mot Gaza by. Den vil han åpenbart gjennomføre uten at brysomme journalister rapporterer til verden om den israelske hærens framferd. Forhåpentligvis vil han ikke lykkes med det, og nye ansikter vil dukke opp og fortelle hva som skjer når Israels soldater rykker fram. Det vil de gjøre med livet som innsats. Drapet på Anas Al-Sharif viser at Israel ikke skyr noen midler i sine angrep på sannhet og etterrettelighet på Gaza. Når svertekampanjene ikke lenger er nok, henretter de palestinske journalister. De blir ikke beskyttet av verken samarbeid med internasjonale mediehus eller sine kjente ansikter. De er fritt vilt.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Pål Hellesnes

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Bjørgulv Braanen

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Mari Skurdal