Leder

Journalister er fritt vilt

Mari Skurdal

Søndag henrettet Israel en av de mest kjente journalistene som har rapportert fra krigen og nøden i Gaza. 28 år gamle Anas Al-Sharif jobbet for Al Jazeera, den Qatar-baserte tv-kanalen som daglig har dokumentert situasjonen for palestinere under israelske angrep. Han ble drept sammen med fire andre journalister i et blått pressetelt utenfor Shifa-sykehuset i Gaza by. Angrepet var målrettet, og Den israelske hæren annonserte henrettelsen i et innlegg på X med en emoji av en pil som treffer blink. I vel et år har Israel anklaget Al-Sharif for å være Hamas-kriger, noe som er å anse som en dødsdom fra et land som har som mål å utslette Hamas. Al Jazeera og en rekke internasjonale presseorganisasjoner har gjentatte ganger avvist anklagene og advart om deres alvorlige implikasjoner. Nå er det for seint. Den lange lista over drepte journalister på Gaza­stripa har fått fem nye navn.

«Israel skyr ikke noen midler i sine angrep på sannheten.»

Israel skryter av å være et demokrati, men Netanyahu-­regjeringen slår hardt ned på presse­friheten i landet. Al Jazeera er kastet ut av Israel. Ingen utenlandske journalister har sluppet inn på Gazastripa siden den siste krigen begynte for snart to år siden, og lokale journalister blir drept i målrettede angrep. Også i Israel slår regjeringen ned på kritisk presse. Den har forbudt israelske myndigheter både å snakke med og annonsere i Israels eldste dagsavis, Haaretz. Årsaken er de mange kritiske artiklene om Benjamin Netanyahus regjering. Slikt gjør autoritære ledere.

Nå har Netanyahu varslet en ny stor­offensiv mot Gaza by. Den vil han åpenbart gjennomføre uten at brysomme journalister rapporterer til verden om den israelske hærens framferd. Forhåpentligvis vil han ikke lykkes med det, og nye ansikter vil dukke opp og fortelle hva som skjer når Israels soldater rykker fram. Det vil de gjøre med livet som innsats. Drapet på Anas Al-Sharif viser at Israel ikke skyr noen midler i sine angrep på sannhet og etterrettelighet på Gaza. Når svertekampanjene ikke lenger er nok, henretter de palestinske journalister. De blir ikke beskyttet av verken samarbeid med internasjonale mediehus eller sine kjente ansikter. De er fritt vilt.

Leder

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene.

Mari Skurdal

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.

Bjørgulv Braanen

Maga­fi­se­ring?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet». Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt. Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere.

Bjørgulv Braanen