Leder

Står vi foran undergangen?

Denne uka lanserte politisk influenser og skiinstruktør Sindre Wiig Nordby dokumentarfilmen «Hvor blir’e av penga?» på Gimle kino i Oslo. Den handler om at staten eser ut, om feilslått energipolitikk og offentlig sløseri. Til Minerva har Nordby fortalt at målet med filmen er å sette agenda foran valget, og det gjør han med en fortelling han langt fra er aleine om. I Norge har det de siste årene vokst fram en rekke politiske påvirkere som får stort gjennomslag med en sterkt ideologisk fortelling om at Norge er på vei inn i forfallet. Årsaken er for stor oljepengebruk, for høyt skattenivå, for stor offentlig sektor og utarming av alle dem som har initiativ og skaperevne. De har stort gjennomslag i sosiale medier og dominerer det norske podkast-universet. Minerva har gått så langt som å omtale disse influenserne som en framvoksende «femte statsmakt».

«Kuttideologien har fått solid fotfeste i norsk jord.»

Står damplokomotivet Norge på siste stasjon før undergangen? For å låne tittelen fra Inyheters podkastvert Ole Asbjørn Ness’ roman fra 2018 om et Europa i krise: Er vi på vei mot å bli et aftenland? Ness var også konferansier da «Hvor blir’e av penga?» ble lansert på Gimle kino. Fra scenen omtalte han staten som «et monster som er helt umulig å stoppe». Hans deltakelse er symptomatisk, for de nye, politiske høyreinfluenserne inngår i et eget krysspollinerende økosystem. De besøker hverandres podkaster og deler hverandres effektive og hardt klippede sosiale medier-poster. Nordby snakker ut hos Wolfgang Wee, og i filmen har selvutnevnt sløseriombudsmann Are Søberg en sentral rolle. Nå rigger flere seg foran valget. I tillegg til Nordbys film kommer samfunnsøkonom Martin Bech Holte, en hyppig gjest i dette podkastuniverset, nå med boka «Alternativt statsbudsjett», en oppfølger til fjorårets «Landet som ble for rikt».

Den internasjonale, høyreorienterte kuttideologien har fått solid fotfeste i norsk jord. Bevegelsens norske avleggere har pengesterke støttespillere og utgjør et voksende, belest, hardtslående og selvsikkert nettverk med stort nedslagsfelt. For venstresida utgjør de nye høyreinfluenserne en formidabel ideologisk utfordring.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.