Leder

Står vi foran undergangen?

Denne uka lanserte politisk influenser og skiinstruktør Sindre Wiig Nordby dokumentarfilmen «Hvor blir’e av penga?» på Gimle kino i Oslo. Den handler om at staten eser ut, om feilslått energipolitikk og offentlig sløseri. Til Minerva har Nordby fortalt at målet med filmen er å sette agenda foran valget, og det gjør han med en fortelling han langt fra er aleine om. I Norge har det de siste årene vokst fram en rekke politiske påvirkere som får stort gjennomslag med en sterkt ideologisk fortelling om at Norge er på vei inn i forfallet. Årsaken er for stor oljepengebruk, for høyt skattenivå, for stor offentlig sektor og utarming av alle dem som har initiativ og skaperevne. De har stort gjennomslag i sosiale medier og dominerer det norske podkast-universet. Minerva har gått så langt som å omtale disse influenserne som en framvoksende «femte statsmakt».

«Kuttideologien har fått solid fotfeste i norsk jord.»

Står damplokomotivet Norge på siste stasjon før undergangen? For å låne tittelen fra Inyheters podkastvert Ole Asbjørn Ness’ roman fra 2018 om et Europa i krise: Er vi på vei mot å bli et aftenland? Ness var også konferansier da «Hvor blir’e av penga?» ble lansert på Gimle kino. Fra scenen omtalte han staten som «et monster som er helt umulig å stoppe». Hans deltakelse er symptomatisk, for de nye, politiske høyreinfluenserne inngår i et eget krysspollinerende økosystem. De besøker hverandres podkaster og deler hverandres effektive og hardt klippede sosiale medier-poster. Nordby snakker ut hos Wolfgang Wee, og i filmen har selvutnevnt sløseriombudsmann Are Søberg en sentral rolle. Nå rigger flere seg foran valget. I tillegg til Nordbys film kommer samfunnsøkonom Martin Bech Holte, en hyppig gjest i dette podkastuniverset, nå med boka «Alternativt statsbudsjett», en oppfølger til fjorårets «Landet som ble for rikt».

Den internasjonale, høyreorienterte kuttideologien har fått solid fotfeste i norsk jord. Bevegelsens norske avleggere har pengesterke støttespillere og utgjør et voksende, belest, hardtslående og selvsikkert nettverk med stort nedslagsfelt. For venstresida utgjør de nye høyreinfluenserne en formidabel ideologisk utfordring.

Leder

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.

Får vi en ny abortkamp?

Noen tall setter seg i hukommelsen. Ett av dem er fra velgerundersøkelsen fra 2021, gjengitt i abortutvalgets offentlige utredning, hvor det framgår at bare 2 prosent av Norges befolkning mener at «abort bør aldri tillates». Det er ikke mange ståsteder som har så lav oppslutning, og det viser at det i synet på abort har skjedd et aldri så lite paradigmeskifte siden Stortinget stemte fram utvidelsen til selvbestemt abort i 1978 med knapt flertall. Siden den gang har oppslutningen bare økt om kvinners rett til å selv bestemme om hun vil avslutte svangerskapet innen tolvte svangerskapsuke. Står vi nå ved et veiskille? Lørdag mobiliserer unge kristenkonservative til en såkalt «Marsj for livet» foran Stortinget i Oslo. Enkelte av appellantene er imot abort i alle situasjoner, som leder i Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon Ingrid Olina Hovland.