Leder

Står vi foran undergangen?

Denne uka lanserte politisk influenser og skiinstruktør Sindre Wiig Nordby dokumentarfilmen «Hvor blir’e av penga?» på Gimle kino i Oslo. Den handler om at staten eser ut, om feilslått energipolitikk og offentlig sløseri. Til Minerva har Nordby fortalt at målet med filmen er å sette agenda foran valget, og det gjør han med en fortelling han langt fra er aleine om. I Norge har det de siste årene vokst fram en rekke politiske påvirkere som får stort gjennomslag med en sterkt ideologisk fortelling om at Norge er på vei inn i forfallet. Årsaken er for stor oljepengebruk, for høyt skattenivå, for stor offentlig sektor og utarming av alle dem som har initiativ og skaperevne. De har stort gjennomslag i sosiale medier og dominerer det norske podkast-universet. Minerva har gått så langt som å omtale disse influenserne som en framvoksende «femte statsmakt».

«Kuttideologien har fått solid fotfeste i norsk jord.»

Står damplokomotivet Norge på siste stasjon før undergangen? For å låne tittelen fra Inyheters podkastvert Ole Asbjørn Ness’ roman fra 2018 om et Europa i krise: Er vi på vei mot å bli et aftenland? Ness var også konferansier da «Hvor blir’e av penga?» ble lansert på Gimle kino. Fra scenen omtalte han staten som «et monster som er helt umulig å stoppe». Hans deltakelse er symptomatisk, for de nye, politiske høyreinfluenserne inngår i et eget krysspollinerende økosystem. De besøker hverandres podkaster og deler hverandres effektive og hardt klippede sosiale medier-poster. Nordby snakker ut hos Wolfgang Wee, og i filmen har selvutnevnt sløseriombudsmann Are Søberg en sentral rolle. Nå rigger flere seg foran valget. I tillegg til Nordbys film kommer samfunnsøkonom Martin Bech Holte, en hyppig gjest i dette podkastuniverset, nå med boka «Alternativt statsbudsjett», en oppfølger til fjorårets «Landet som ble for rikt».

Den internasjonale, høyreorienterte kuttideologien har fått solid fotfeste i norsk jord. Bevegelsens norske avleggere har pengesterke støttespillere og utgjør et voksende, belest, hardtslående og selvsikkert nettverk med stort nedslagsfelt. For venstresida utgjør de nye høyreinfluenserne en formidabel ideologisk utfordring.

Leder

Hatets flamme

Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer. Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep.

Prisen settes ikke i Norge

«Strømprisen settes ikke høyt for moro skyld. Det er et signal om at noe er problematisk. Når strømprisen er ekstremt høy, sånn som da vi hadde 13 kroner kilowattimen i fjor høst, så er det signal om at nå begynner markedet å nærme seg grensa for hva vi kan levere.» Det sa Anders Lie Brenna i Energiwatch på Dagsnytt 18 i forrige uke, som en advarsel mot Norgespris. Men det er ikke mangel på kraft eller variasjon i forbruk som bestemmer prisen. Og når den nye kraftlinja over Sognefjorden settes i drift i dag, blir også forbrukerne i Midt-Norge «velsignet» med europeiske strømpriser. Investeringsdirektør i Nordea, Robert Næss, som har lang erfaring fra kraftbransjen, skriver i Aftenposten denne uka at økonomene som hevder at Norgespris er feilslått, overser hvordan det norske kraftsystemet faktisk fungerer. I stedet for å produsere mest strøm når behovet er størst, som ville vært det eneste logiske, produserer kraftanleggene nå mest strøm når prisene er høye, mens de struper produksjonen når de er lave. Kraftanlegg i Norge har magasiner som er så store at de samlet dekker mer enn halve årsforbruket.

Et grotesk ultimatum

Donald Trump har gitt Hamas «tre til fire dager» på å svare på hans forslag til en våpenhvileavtale i Gaza. I praksis har gruppa fått et ultimatum: Dersom de sier nei til avtalen, som innebærer at de legger ned våpnene og overgir styringen av Gaza til et internasjonalt ledet overgangsråd, har Netanyahu grønt lys fra Trump til å «fullføre jobben», noe som kan bety både full okkupasjon av Gaza og etnisk rensing av palestinerne. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har allerede sagt at han godtar planen. Den har også fått brei støtte internasjonalt, også fra arabiske og muslimske land: både Qatar, Tyrkia og Egypt oppfordrer Hamas til å godta. Årsaken er trolig først og fremst at dette er den eneste foreliggende planen for å få en slutt på krigen. Planen er dessuten bedre enn noen av scenarioene som har vært skissert tidligere og utelukker både tvungen fordrivelse av palestinerne, permanent israelsk okkupasjon og annektering av Vestbredden. På lengre sikt legger den også opp til opprettelsen av en palestinsk stat – selv om det er svært uklart av avtaleteksten hvordan dette skal skje. Selv om Hamas skulle godta avtalen, gjenstår det imidlertid å se om Netanyahu mener alvor.