Leder

Absurd debatt

Det er mange paradokser i debatten om økonomiske spørsmål i Norge. Det er etter hvert ganske grundig dokumentert at det stadig blir flere superrike i Norge, og at de stadig blir rikere. Som følge av dette øker også den økonomiske ulikheten, både når det gjelder inntekt og formue, jevnt og trutt. Like fullt flommer den politiske debatten om økonomi over av påstander om at det er nesten umulig å bli rik i Norge, og at politikken til regjering og stortings­flertall nærmest jager rike folk ut av Norge.

«Etter alle solemerker er det ikke synd på Norges rikeste.»

Statistisk sentralbyrå la torsdag fram en ny rapport som viser hvor svimlende summer som over tid har samlet seg i samfunnets absolutte økonomiske toppsjikt. I rapporten, omtalt i Dagens Næringsliv, framkommer det at det i 2022 lå hele 4607 milliarder kroner i ubeskattede eierinntekter i norske selskaper. Hadde denne oppmagasinerte gevinsten blitt realisert, ville skatteregningen blitt til sammen 1614 milliarder kroner. Problemet er bare at gjennom den såkalte fritaksmetoden blir skatteregningen utsatt og utsatt, i prinsippet for alltid. Samtidig kan de rikeste nyte godt av verdiene, gjennom at boliger, privatfly eller lignende blir eid gjennom selskapene deres. Da slipper de å betale utbytteskatt før de kan kjøpe noe for pengene. Kombinert med slappe ­skatteregler for privat bruk av selskapets eiendeler blir skatteregningen minimal.

På høyresida hersker en idé om at det er både riktig og viktig at det er mulig å samle seg enorme formuer. Tanken deres er at dette kan fremme investeringer i produksjon som skaper arbeidsplasser og bidrar til samfunnets beste. De burde jo juble over dokumentasjon på at de får det som de vil – mange lykkes godt med å bli rike, og de rike blir stadig rikere. I stedet legges betydelig patos ned i påstandene om at Norge skatter i hjel de rike. Toppen av absurditet nås når Støre-regjeringens relativt forsiktige skattepolitikk framstilles som den reine død og fordervelse. Etter alle solemerker er det ikke synd på Norges rikeste. Da hadde det passet seg å ikke late som at Norge er et helvete for dem.

Leder

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.