Leder

Absurd debatt

Det er mange paradokser i debatten om økonomiske spørsmål i Norge. Det er etter hvert ganske grundig dokumentert at det stadig blir flere superrike i Norge, og at de stadig blir rikere. Som følge av dette øker også den økonomiske ulikheten, både når det gjelder inntekt og formue, jevnt og trutt. Like fullt flommer den politiske debatten om økonomi over av påstander om at det er nesten umulig å bli rik i Norge, og at politikken til regjering og stortings­flertall nærmest jager rike folk ut av Norge.

«Etter alle solemerker er det ikke synd på Norges rikeste.»

Statistisk sentralbyrå la torsdag fram en ny rapport som viser hvor svimlende summer som over tid har samlet seg i samfunnets absolutte økonomiske toppsjikt. I rapporten, omtalt i Dagens Næringsliv, framkommer det at det i 2022 lå hele 4607 milliarder kroner i ubeskattede eierinntekter i norske selskaper. Hadde denne oppmagasinerte gevinsten blitt realisert, ville skatteregningen blitt til sammen 1614 milliarder kroner. Problemet er bare at gjennom den såkalte fritaksmetoden blir skatteregningen utsatt og utsatt, i prinsippet for alltid. Samtidig kan de rikeste nyte godt av verdiene, gjennom at boliger, privatfly eller lignende blir eid gjennom selskapene deres. Da slipper de å betale utbytteskatt før de kan kjøpe noe for pengene. Kombinert med slappe ­skatteregler for privat bruk av selskapets eiendeler blir skatteregningen minimal.

På høyresida hersker en idé om at det er både riktig og viktig at det er mulig å samle seg enorme formuer. Tanken deres er at dette kan fremme investeringer i produksjon som skaper arbeidsplasser og bidrar til samfunnets beste. De burde jo juble over dokumentasjon på at de får det som de vil – mange lykkes godt med å bli rike, og de rike blir stadig rikere. I stedet legges betydelig patos ned i påstandene om at Norge skatter i hjel de rike. Toppen av absurditet nås når Støre-regjeringens relativt forsiktige skattepolitikk framstilles som den reine død og fordervelse. Etter alle solemerker er det ikke synd på Norges rikeste. Da hadde det passet seg å ikke late som at Norge er et helvete for dem.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.