Leder

Udemokratisk pengestøtte

Norske næringslivstopper har satt i gang en storstilt kronerulling for å hjelpe KrF over sperregrensa. Tidligere i juli ga milliardær og investor Øystein Stray Spetalen 500.000 kroner til partiet. 18 næringslivstopper lot seg inspirere, og ga til sammen to millioner kroner til partiet. Nå har milliardær og Kistefos-eier Christen Sveaas også kastet seg på, og gir KrF to millioner kroner. Begrunnelsen er at han håper bidraget vil hjelpe partiet over sperregrensa og dermed sikre borgerlig flertall. KrF-leder Dag Inge-Ulstein synes det er fantastisk med «verdibevisste ledere». Men spørsmål om hva slags verdier milliardærene og næringslivslederne er mest bevisst – de kristne eller formues­verdiene i holdingselskapene sine – vil de ikke svare på.

«I Frankrike får man ikke gi partigaver på mer enn 7500 euro i året.»

Forsøket på å kjøpe seg et ønsket valgresultat gjennom store strategisk plasserte pengebeløp er udemokratisk og rimelig skamløst. Pengegavene til KrF kommer på toppen av en utvikling de siste årene der pengestøtta til politiske partier bare øker, og utgjør en stadig viktigere del av partienes økonomi. I denne valgkampen har vi også sett et nytt fenomen, der anonyme givere har donert ti millioner kroner til Frp gjennom Aksjon for borgerlig valgseier. Slike anonyme bidrag har heldigvis nå blitt forbudt, men arbeidet med å regulere pengenes innflytelse i politikken bør ikke stanse der.

Før sommeren tok Unio-leder Steffen Handal til orde for å sette et tak på hvor mye organisasjoner og enkeltpersoner kan gi, og hvor mye partier kan motta i gaver totalt. Dette er ikke uvanlig i andre land. Finland har for eksempel en øvre grense på 30.000 euro per bidragsyter per år. I Spania er grensa på 50.000 euro, mens i Frankrike får man ikke gi partigaver på mer enn 7500 euro i året. De store bidragene fra rike enkelt­personer i årets valgkamp viser at det er på høy tid å innføre liknende regler også her hjemme.

Leder

Sanksjoner må på plass

I en artikkel i Haaretz beskriver avisas mangeårige kommentator Gideon Levy Israels egentlige plan for Gaza. Den består i en bevisst og målrettet ødeleggelse av liv og samfunnsstrukturer for å oppnå kaos. «Så snart Gazas befolkning er redusert til en fragmentert, uorganisert masse uten grunnleggende tjenester, essensielle institusjoner og selvfølgelig uten lederskap, vil den fullstendige oppløsningen av samfunnsstrukturen gjøre det lettere for Israel å gå videre til neste fase – en fase landet aldri har gitt opp – nemlig fordrivelsen.» ­Statsminister Benjamin Netanyahu mer enn hintet til at Israel planlegger å ta over området da han talte til bosettere på Vestbredden forrige uke. Han skrøt av at Israel snart kontrollerer 70 prosent av Gaza­stripa og la til: «La oss starte med det.» Forsvarsminister Israel Katz skrev samtidig på X at Israel nå er klar til å iverksette «en frivillig migrasjonsplan» for Gazas 2,2 millioner palestinere. Andre ord for en slik plan er etnisk rensing, tvangsforflytting eller også folkemord. Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp kalte i et innlegg i går Israels strategi for «overbelastning». Det går ut på å gjøre så mange ugjerninger samtidig at organisasjoner, presse og politikere ikke vet hvor de skal rette oppmerksomheten.

Dritti­fi­sering i Aften­posten

I 1992 fikk Gunda Djupvik fast jobb i Statens Informasjonstjeneste. Da gjorde en nyutdannet jurist på 26 år slik man skal gjøre: Hun tegnet abonnement på Aftenposten. Siden har Djupvik byttet jobb mange ganger, men abonnementet har hun beholdt gjennom hele yrkeslivet. Helt til en tirsdag i april, da hun våknet til en e-post om at Schibsted framover krever 39 kroner i måneden for å slippe at konsernet og «utvalgte annonsepartnere» samler inn brukerdata for å vise personlig tilpassede annonser. «Det fyrste eg gjorde, før eg stod opp, var å gå inn på Schibsted og avslutta abonnementet mitt på Aftenposten og VG», sier Djupvik til NRK. «Schibsted annonsevalg» henter inspirasjon fra de store teknologiplattformene. For å bruke Facebook må du enten dele personopplysninger eller betale for å slippe personrettede annonser.

Ingen quick fix

Kravet om 16 års aldersgrense for bruk av sosiale medier har vært et av regjeringens prestisjeprosjekter. Nå er det i ferd med å bli til nesten ingenting. Nettavisa Rett24 skriver at lovforslaget som krever at some-selskaper innfører aldersverifisering for norske brukere, har blitt kraftig utvannet. I den første versjonen av lovforslaget ble selskapene ilagt gebyr om de ikke etablerte en mekanisme for å sikre at brukerne var over 16 år. Nå har regjeringen kommet til at det er i strid med EØS-retten og har endret kravet til en anbefaling – uten sanksjonsmuligheter. Det kan se ut som et tilfelle av fjellet som fødte en mus.