Leder

Udemokratisk pengestøtte

Norske næringslivstopper har satt i gang en storstilt kronerulling for å hjelpe KrF over sperregrensa. Tidligere i juli ga milliardær og investor Øystein Stray Spetalen 500.000 kroner til partiet. 18 næringslivstopper lot seg inspirere, og ga til sammen to millioner kroner til partiet. Nå har milliardær og Kistefos-eier Christen Sveaas også kastet seg på, og gir KrF to millioner kroner. Begrunnelsen er at han håper bidraget vil hjelpe partiet over sperregrensa og dermed sikre borgerlig flertall. KrF-leder Dag Inge-Ulstein synes det er fantastisk med «verdibevisste ledere». Men spørsmål om hva slags verdier milliardærene og næringslivslederne er mest bevisst – de kristne eller formues­verdiene i holdingselskapene sine – vil de ikke svare på.

«I Frankrike får man ikke gi partigaver på mer enn 7500 euro i året.»

Forsøket på å kjøpe seg et ønsket valgresultat gjennom store strategisk plasserte pengebeløp er udemokratisk og rimelig skamløst. Pengegavene til KrF kommer på toppen av en utvikling de siste årene der pengestøtta til politiske partier bare øker, og utgjør en stadig viktigere del av partienes økonomi. I denne valgkampen har vi også sett et nytt fenomen, der anonyme givere har donert ti millioner kroner til Frp gjennom Aksjon for borgerlig valgseier. Slike anonyme bidrag har heldigvis nå blitt forbudt, men arbeidet med å regulere pengenes innflytelse i politikken bør ikke stanse der.

Før sommeren tok Unio-leder Steffen Handal til orde for å sette et tak på hvor mye organisasjoner og enkeltpersoner kan gi, og hvor mye partier kan motta i gaver totalt. Dette er ikke uvanlig i andre land. Finland har for eksempel en øvre grense på 30.000 euro per bidragsyter per år. I Spania er grensa på 50.000 euro, mens i Frankrike får man ikke gi partigaver på mer enn 7500 euro i året. De store bidragene fra rike enkelt­personer i årets valgkamp viser at det er på høy tid å innføre liknende regler også her hjemme.

Leder

Lite lur skroting

Grunntanken i den norske fellesskolen er at alle norske barn skal få et godt og likeverdig opplæringstilbud der de bor. For å få til det er det ikke minst viktig å ha nok lærere på jobb i hele landet. Derfor er det svært uheldig at den regjeringsnedsatte Kommunekommisjonen i sin første delrapport går inn for å skrote lærernormen for den norske, offentlige grunnskolen. Normen sier at det ikke skal være mer enn 15 elever per lærer i småskolen. Fra femte til tiende trinn skal det være maks 20 elever per lærer. Normen er av relativt ny dato, fra 2018.

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.