Leder

Udemokratisk pengestøtte

Norske næringslivstopper har satt i gang en storstilt kronerulling for å hjelpe KrF over sperregrensa. Tidligere i juli ga milliardær og investor Øystein Stray Spetalen 500.000 kroner til partiet. 18 næringslivstopper lot seg inspirere, og ga til sammen to millioner kroner til partiet. Nå har milliardær og Kistefos-eier Christen Sveaas også kastet seg på, og gir KrF to millioner kroner. Begrunnelsen er at han håper bidraget vil hjelpe partiet over sperregrensa og dermed sikre borgerlig flertall. KrF-leder Dag Inge-Ulstein synes det er fantastisk med «verdibevisste ledere». Men spørsmål om hva slags verdier milliardærene og næringslivslederne er mest bevisst – de kristne eller formues­verdiene i holdingselskapene sine – vil de ikke svare på.

«I Frankrike får man ikke gi partigaver på mer enn 7500 euro i året.»

Forsøket på å kjøpe seg et ønsket valgresultat gjennom store strategisk plasserte pengebeløp er udemokratisk og rimelig skamløst. Pengegavene til KrF kommer på toppen av en utvikling de siste årene der pengestøtta til politiske partier bare øker, og utgjør en stadig viktigere del av partienes økonomi. I denne valgkampen har vi også sett et nytt fenomen, der anonyme givere har donert ti millioner kroner til Frp gjennom Aksjon for borgerlig valgseier. Slike anonyme bidrag har heldigvis nå blitt forbudt, men arbeidet med å regulere pengenes innflytelse i politikken bør ikke stanse der.

Før sommeren tok Unio-leder Steffen Handal til orde for å sette et tak på hvor mye organisasjoner og enkeltpersoner kan gi, og hvor mye partier kan motta i gaver totalt. Dette er ikke uvanlig i andre land. Finland har for eksempel en øvre grense på 30.000 euro per bidragsyter per år. I Spania er grensa på 50.000 euro, mens i Frankrike får man ikke gi partigaver på mer enn 7500 euro i året. De store bidragene fra rike enkelt­personer i årets valgkamp viser at det er på høy tid å innføre liknende regler også her hjemme.

Leder

Taktikkeri

I årets valgkamp får diskusjonen om taktisk stemmegiving stor plass. Det henger delvis sammen med at mindre partier på begge sider av de politiske blokkene vaker rundt sperregrensa. Hvem som kommer over, kan få betydning for regjeringsdannelsen etter valget. Men oppmerksomheten om denne tross alt ganske uvisse faktoren, framstår nå uforholdsmessig stor. Kanskje henger det sammen med at det sjiktet som skriver om politikk og vaker rundt politikere, er overopptatt av valgteknikaliteter. Hyppige og sprikende meningsmålinger bidrar til at interessen fôres omtrent daglig.

Kollektiv sikkerhet

Møtet i Det hvite hus mellom Donald Trump, Volodymyr Zelenskyj og europeiske ledere var preget av den samme smiskende, underdanige holdningen overfor den amerikanske presidenten, som har blitt varemerket for samhandlingen mellom dem, der det utveksles kongeinvitasjoner, konebrev og fjesk i det uendelige. Det gjenspeiler likevel det grunnleggende styrkeforholdet mellom Europa og USA, der europeiske land ikke er i stand til å sette makt bak egne sikkerhetsinteresser uten Washingtons militære oppbakking. Europa har gjort seg avhengig av USA. I det siste har europeiske medier svømt over av bitende, negative karakteristikker av Trumps fredsfølere. Han lar seg etter sigende trille rundt lillefingeren av Vladimir Putin. Det er blitt snakket om «fiaskoen i Alaska». Dagbladet skriver på lederplass at toppmøtet endte i «en ydmykende kapitulasjon og fiasko for USAs president».

Valgkamp med få saker

Så langt i valgkampen har det vært vanskelig å få øye på andre politiske temaer enn beskatning av personer med store formuer. Hvor er alle sakene som har vært så viktige i tidligere valgkamper? Det virker som det er vanskelig for partiene å få noe særlig trøkk på viktige saksfelt som utdanning, helse, velferd og arbeidsliv, og det til tross for at et regjeringsskifte vil påvirke disse områdene i stor grad. Får vi en borgerlig regjering etter valget, står vi foran en storstilt privatisering av skole og helsetjenester og en liberalisering av arbeidslovgivingen. Likevel er det liten oppmerksomhet rundt disse temaene i valgkampen til nå. Det er merkelig, for det er lite populært å kutte i velferdstjenester. Høyrepartiene har likevel fått sving på fortellingen om at staten er for rik. De får det til å høres ut som offentlig finansiert velferd struper Norge, og da er den nærliggende løsningen enkel nok: Vi må kutte.