Leder

Udemokratisk pengestøtte

Norske næringslivstopper har satt i gang en storstilt kronerulling for å hjelpe KrF over sperregrensa. Tidligere i juli ga milliardær og investor Øystein Stray Spetalen 500.000 kroner til partiet. 18 næringslivstopper lot seg inspirere, og ga til sammen to millioner kroner til partiet. Nå har milliardær og Kistefos-eier Christen Sveaas også kastet seg på, og gir KrF to millioner kroner. Begrunnelsen er at han håper bidraget vil hjelpe partiet over sperregrensa og dermed sikre borgerlig flertall. KrF-leder Dag Inge-Ulstein synes det er fantastisk med «verdibevisste ledere». Men spørsmål om hva slags verdier milliardærene og næringslivslederne er mest bevisst – de kristne eller formues­verdiene i holdingselskapene sine – vil de ikke svare på.

«I Frankrike får man ikke gi partigaver på mer enn 7500 euro i året.»

Forsøket på å kjøpe seg et ønsket valgresultat gjennom store strategisk plasserte pengebeløp er udemokratisk og rimelig skamløst. Pengegavene til KrF kommer på toppen av en utvikling de siste årene der pengestøtta til politiske partier bare øker, og utgjør en stadig viktigere del av partienes økonomi. I denne valgkampen har vi også sett et nytt fenomen, der anonyme givere har donert ti millioner kroner til Frp gjennom Aksjon for borgerlig valgseier. Slike anonyme bidrag har heldigvis nå blitt forbudt, men arbeidet med å regulere pengenes innflytelse i politikken bør ikke stanse der.

Før sommeren tok Unio-leder Steffen Handal til orde for å sette et tak på hvor mye organisasjoner og enkeltpersoner kan gi, og hvor mye partier kan motta i gaver totalt. Dette er ikke uvanlig i andre land. Finland har for eksempel en øvre grense på 30.000 euro per bidragsyter per år. I Spania er grensa på 50.000 euro, mens i Frankrike får man ikke gi partigaver på mer enn 7500 euro i året. De store bidragene fra rike enkelt­personer i årets valgkamp viser at det er på høy tid å innføre liknende regler også her hjemme.

Leder

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.