Leder

Udemokratisk pengestøtte

Norske næringslivstopper har satt i gang en storstilt kronerulling for å hjelpe KrF over sperregrensa. Tidligere i juli ga milliardær og investor Øystein Stray Spetalen 500.000 kroner til partiet. 18 næringslivstopper lot seg inspirere, og ga til sammen to millioner kroner til partiet. Nå har milliardær og Kistefos-eier Christen Sveaas også kastet seg på, og gir KrF to millioner kroner. Begrunnelsen er at han håper bidraget vil hjelpe partiet over sperregrensa og dermed sikre borgerlig flertall. KrF-leder Dag Inge-Ulstein synes det er fantastisk med «verdibevisste ledere». Men spørsmål om hva slags verdier milliardærene og næringslivslederne er mest bevisst – de kristne eller formues­verdiene i holdingselskapene sine – vil de ikke svare på.

«I Frankrike får man ikke gi partigaver på mer enn 7500 euro i året.»

Forsøket på å kjøpe seg et ønsket valgresultat gjennom store strategisk plasserte pengebeløp er udemokratisk og rimelig skamløst. Pengegavene til KrF kommer på toppen av en utvikling de siste årene der pengestøtta til politiske partier bare øker, og utgjør en stadig viktigere del av partienes økonomi. I denne valgkampen har vi også sett et nytt fenomen, der anonyme givere har donert ti millioner kroner til Frp gjennom Aksjon for borgerlig valgseier. Slike anonyme bidrag har heldigvis nå blitt forbudt, men arbeidet med å regulere pengenes innflytelse i politikken bør ikke stanse der.

Før sommeren tok Unio-leder Steffen Handal til orde for å sette et tak på hvor mye organisasjoner og enkeltpersoner kan gi, og hvor mye partier kan motta i gaver totalt. Dette er ikke uvanlig i andre land. Finland har for eksempel en øvre grense på 30.000 euro per bidragsyter per år. I Spania er grensa på 50.000 euro, mens i Frankrike får man ikke gi partigaver på mer enn 7500 euro i året. De store bidragene fra rike enkelt­personer i årets valgkamp viser at det er på høy tid å innføre liknende regler også her hjemme.

Leder

To år etter 7. oktober

For to år siden tok soldater fra Hamas og andre militante grupper seg over grensegjerdet rundt Gaza og strømmet inn i kibbutzer, militærposter og en musikkfestival i Israel. De drepte mer enn 1200 israelere, voldtok kvinner og tok 250 personer som gisler. Kort tid etter angrepet besøkte USAs daværende president Joe Biden Israel. Han overleverte kondolanser, men kom også med en advarsel til Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Vær forsiktig: Samtidig som du kjenner raseriet, ikke la det oppsluke deg. Etter 11. september var vi rasende i USA.

200 år å lære av

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi.

Hatets flamme

Torsdag angrep en britisk mann med syrisk bakgrunn jøder samlet for å feire høytida jom kippur foran en synagoge i Manchester i Storbritannia. To menn mistet livet, og fire fikk alvorlige skader. Ephraim Mirvis, sjefsrabbi for de ortodokse jødiske menighetene i Storbritannia, sier til BBC at han er sjokkert over angrepet, men ikke overrasket. Han forteller at britiske jøder har vært forberedt på at noe slikt kunne skje. Han legger likevel til: «Dette er ikke bare et angrep på jøder, men et angrep på verdiene i samfunnet vårt.» Uttalelsene hans peker mot to sannheter: Jødiske menigheter vet at de kan bli mål for angrep, bare fordi de er jødiske. Samtidig lever briter i samfunn som er flerkulturelle og som både offisielt og i det daglige verdsetter toleranse og samhold på tvers av kulturer. Også i Norge forteller representanter for vår lille, jødiske minoritet om frykt for angrep.