Leder

Toppstyrt dokument

Mari Skurdal

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp. I planen står det for eksempel at Ap «vil forsterke fritt sykehusvalg». I et intervju med VG utdyper Ap-nestleder Jan Christian Vestre at det er snakk om å pålegge de regionale helseforetakene å lage flere langsiktige avtaler med private klinikker enn i dag. Det er et stridstema både innad i Ap og mellom Ap og partiets rødgrønne budsjettpartnere, som ønsker å prioritere et sterkt offentlig helsevesen foran økt bruk av privat kapasitet.

«Planen er løsrevet fra Aps demokratiske lafteverk.»

Regjeringsplattformene Norge har vært styrt etter nesten hele 2000-tallet, har utgått fra sonderinger mellom partier som alle vil ha sitt avtrykk på det endelige politikkgrunnlaget. En ettparti­regjering styrer vanligvis på partiprogrammet, som er formet etter politiske dragkamper mellom fløyer innad i partiet. Programutkast har da blitt diskutert i partilagene på grasrota, før det punkt for punkt voteres over på landsmøtet. Regjeringens plan for Norge er løsrevet fra dette demokratiske lafteverket. Prioriteringene kommer i stedet fra statsråder som står midt i sine departementer og preges av dets syn og oppfatninger i tillegg til statsrådkollegene. Embetsverket kan dermed få langt mer innflytelse over politikken enn tidligere, hvor forpliktelser til grasrot og samarbeidspartier la sterke føringer for en statsråds handlingsalternativer. I Aps evige strid mellom teknokrati og folkelig forankring har førstnevnte trukket det lengste strået denne gang.

Leder

Livsfarlig hat mot jøder

Det skulle være barnas dag på stranda i Sydney. Den hasidiske menigheten i byen inviterte til familiefeiring av lysfesten hanukka med gratis donuts, lys­tenning, musikk og leker. På invitasjonene skrev menigheten: «Ta med venner, ta med familien, og la oss fylle Bondi med glede og lys!» I stedet var det noe annet som møtte de jødiske familiene som tok med seg barna sine på stranda den ettermiddagen. Minst elleve mennesker ble drept da to menn begynte å skyte mot parken der ­feiringen foregikk. De rystende videobildene av skrekkslagne mennesker som rømmer fra skuddsalvene, gikk i går verden rundt. Massevold av denne typen er uvanlig i Australia, og helgas angrep er landets dødeligste siden 1996. En av terroristene ble selv drept i angrepet.

Lars Vegstein

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal