Leder

Handala

I helga ble skipet Handala, opprinnelig ei norsk fiskeskøyte, bordet i internasjonalt farvann av israelske styrker og tvunget inn til den israelske havnebyen Ashdod. Skipet var på vei til Gaza og hadde med seg ulike typer nødhjelp om bord, som morsmelkerstatning, mat og medisiner. Dette er andre gang på kort tid at Israel har bordet et skip fra ­Freedom Flotilla Coalition. Forrige gang var i juni, da skipet Madleen, der blant annet den svenske aktivisten Greta Thunberg var om bord, ble bordet. De stadige forsøkene på å nå fram sjøveien til Gaza med nødhjelp har blitt et velfortjent PR-mareritt for Israel.

«Båtaktivistene holder opp et speil for de politiske lederne.»

De færreste av deltakerne har like stor internasjonal medieprofil som Thunberg. Det som derimot kjennetegner prosjektet, er at det er et ekte uttrykk for internasjonal solidaritet. Deltakerne på Handala var 21 frivillige fra 12 ulike land. Her finner vi amerikanske fagforeningsaktivister, jødiske fredsaktivister og et fransk medlem av Europaparlamentet. Om bord var også norske Vigdis Bjorvand, 70 år og mange­årig palestinaaktivist. Til TV 2 uttalte Bjorvand at hun var ombord for å støtte palestinerne: «Vi kan ikke tillate at dette skal gå i historieboken, og at barna, barnebarna våre, vil komme etterpå og si ‘hvorfor gjorde dere ingenting?’»

Den internasjonale domstolen i Haag fastslo for over ett år siden at Israel plikter å legge til rette for at nødhjelp slipper inn i Gaza. Det har ikke skjedd. I stedet har nøden i Gaza bare eskalert. FNs generalsekretær har klaget over handlingslammelse i verdenssamfunnet: «Dette er ikke bare en humanitær krise. Det er en moralsk krise som utfordrer den globale samvittigheten.» I kontrast med dette er handlingene til aktivistene som deltar i forsøkene på å bryte blokaden, oppløftende. Det krever ikke så lite personlig og sivilt mot å utfordre den militære blokaden, og det koster. Skipene utstyres og pusses opp på dugnad, for så å beslaglegges av Israel. Båtaktivistene holder opp et speil for de politiske lederne i Norge og andre land. De viser hva sivile aktivister våger, og gjør, og stiller dermed handlingslammelsen internasjonalt i skarpt relieff. For det fortjener de vår støtte.

Leder

USAs nikke­dok­ker

Canadas statsminister Mark Carney har fått mye ros for sin tale til Verdens økonomiske forum i Davos denne uka. Carney sa at Vesten står midt i et brudd med det som har vært den regelbaserte verdensordenen siden 1945, en orden som delvis har vært en fiksjon. Nå ba han om ærlighet, for alle vet egentlig at vestlige land har tilpasset folkerett og handelsregler etter USAs interesser, i den tro at ettergivenhet kjøper trygghet. Blant dem som hyllet talen, var den britiske politiske strategen Alistair Campbell. «Taler betyr fortsatt noe. Og det var et privilegium å være i rommet og høre @markjcarney holde en av de beste og mest betydningsfulle talene på lang tid», skrev han på sosiale medier.

Såret som ikke vil gro

Europeiske ledere puster lettet ut etter at Donald Trump har sagt at han ikke vil invadere Grønland og har lagt bort tolltruslene. Den dype avgrunnen mellom europeiske land og USA består likevel etter Trumps tale på World Economic Forum i Davos. Her viste han hvilket dyp forakt han nærer for europeiske politikere og hvilke midler han er villig til å bruke for å ydmyke og trakassere dem. For åpen mikrofon forsøkte han å latterliggjøre Emmanuel Macron som en hjelpeløs franskmann, som Trump kunne tvinne rundt lillefingeren, til tross for noen spede franske «no, no, no». Da Sveits’ «statsminister», sannsynligvis tidligere president Karin Keller-Sutter, ringte for å protestere mot den varslede tollen på 30 prosent, kunne Trump fortelle at hun i samtalen «rubbed me the wrong way», altså ikke strøk ham riktig med hårene – så han satte like godt opp tollen til 39 prosent. «Uten USA ville dere ikke ha hatt et land», slo han fast.

Pendelen har snudd

Etter innføringen av utdanningsreformen Kunnskapsløftet i 2005 har to parallelle trender preget norsk skole: For det første gikk man bort fra konkrete kunnskapsmål, og for det andre hasteinnførte norske skoler digitale enheter til hver elev på bekostning av den tradisjonelle skoleboka. I de 20 årene som har gått siden, har elevenes ferdigheter omtrent bare gått nedover. Politikk styres som regel av en blanding av ideologi og tidsånd, og på begynnelsen av 2000-tallet var det standardisert testing av ferdigheter som var i vinden, da gjerne ferdigheter som kunne sammenliknes over landegrensene. Det nasjonale dannelsesidealet ble nedprioritert. Det passet fint i hop med høyresidas vektlegging av valgfrihet og nyttetenkning i utdanningspolitikken. Det var da også kunnskapsminister Kristin Clemet fra Høyre som sto bak Kunnskapsløftet. Nå har pendelen skiftet retning.