Leder

Handala

I helga ble skipet Handala, opprinnelig ei norsk fiskeskøyte, bordet i internasjonalt farvann av israelske styrker og tvunget inn til den israelske havnebyen Ashdod. Skipet var på vei til Gaza og hadde med seg ulike typer nødhjelp om bord, som morsmelkerstatning, mat og medisiner. Dette er andre gang på kort tid at Israel har bordet et skip fra ­Freedom Flotilla Coalition. Forrige gang var i juni, da skipet Madleen, der blant annet den svenske aktivisten Greta Thunberg var om bord, ble bordet. De stadige forsøkene på å nå fram sjøveien til Gaza med nødhjelp har blitt et velfortjent PR-mareritt for Israel.

«Båtaktivistene holder opp et speil for de politiske lederne.»

De færreste av deltakerne har like stor internasjonal medieprofil som Thunberg. Det som derimot kjennetegner prosjektet, er at det er et ekte uttrykk for internasjonal solidaritet. Deltakerne på Handala var 21 frivillige fra 12 ulike land. Her finner vi amerikanske fagforeningsaktivister, jødiske fredsaktivister og et fransk medlem av Europaparlamentet. Om bord var også norske Vigdis Bjorvand, 70 år og mange­årig palestinaaktivist. Til TV 2 uttalte Bjorvand at hun var ombord for å støtte palestinerne: «Vi kan ikke tillate at dette skal gå i historieboken, og at barna, barnebarna våre, vil komme etterpå og si ‘hvorfor gjorde dere ingenting?’»

Den internasjonale domstolen i Haag fastslo for over ett år siden at Israel plikter å legge til rette for at nødhjelp slipper inn i Gaza. Det har ikke skjedd. I stedet har nøden i Gaza bare eskalert. FNs generalsekretær har klaget over handlingslammelse i verdenssamfunnet: «Dette er ikke bare en humanitær krise. Det er en moralsk krise som utfordrer den globale samvittigheten.» I kontrast med dette er handlingene til aktivistene som deltar i forsøkene på å bryte blokaden, oppløftende. Det krever ikke så lite personlig og sivilt mot å utfordre den militære blokaden, og det koster. Skipene utstyres og pusses opp på dugnad, for så å beslaglegges av Israel. Båtaktivistene holder opp et speil for de politiske lederne i Norge og andre land. De viser hva sivile aktivister våger, og gjør, og stiller dermed handlingslammelsen internasjonalt i skarpt relieff. For det fortjener de vår støtte.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.