Leder

Handala

Pål Hellesnes

I helga ble skipet Handala, opprinnelig ei norsk fiskeskøyte, bordet i internasjonalt farvann av israelske styrker og tvunget inn til den israelske havnebyen Ashdod. Skipet var på vei til Gaza og hadde med seg ulike typer nødhjelp om bord, som morsmelkerstatning, mat og medisiner. Dette er andre gang på kort tid at Israel har bordet et skip fra ­Freedom Flotilla Coalition. Forrige gang var i juni, da skipet Madleen, der blant annet den svenske aktivisten Greta Thunberg var om bord, ble bordet. De stadige forsøkene på å nå fram sjøveien til Gaza med nødhjelp har blitt et velfortjent PR-mareritt for Israel.

«Båtaktivistene holder opp et speil for de politiske lederne.»

De færreste av deltakerne har like stor internasjonal medieprofil som Thunberg. Det som derimot kjennetegner prosjektet, er at det er et ekte uttrykk for internasjonal solidaritet. Deltakerne på Handala var 21 frivillige fra 12 ulike land. Her finner vi amerikanske fagforeningsaktivister, jødiske fredsaktivister og et fransk medlem av Europaparlamentet. Om bord var også norske Vigdis Bjorvand, 70 år og mange­årig palestinaaktivist. Til TV 2 uttalte Bjorvand at hun var ombord for å støtte palestinerne: «Vi kan ikke tillate at dette skal gå i historieboken, og at barna, barnebarna våre, vil komme etterpå og si ‘hvorfor gjorde dere ingenting?’»

Den internasjonale domstolen i Haag fastslo for over ett år siden at Israel plikter å legge til rette for at nødhjelp slipper inn i Gaza. Det har ikke skjedd. I stedet har nøden i Gaza bare eskalert. FNs generalsekretær har klaget over handlingslammelse i verdenssamfunnet: «Dette er ikke bare en humanitær krise. Det er en moralsk krise som utfordrer den globale samvittigheten.» I kontrast med dette er handlingene til aktivistene som deltar i forsøkene på å bryte blokaden, oppløftende. Det krever ikke så lite personlig og sivilt mot å utfordre den militære blokaden, og det koster. Skipene utstyres og pusses opp på dugnad, for så å beslaglegges av Israel. Båtaktivistene holder opp et speil for de politiske lederne i Norge og andre land. De viser hva sivile aktivister våger, og gjør, og stiller dermed handlingslammelsen internasjonalt i skarpt relieff. For det fortjener de vår støtte.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Mari Skurdal

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Mari Skurdal

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.

Lars Vegstein