Leder

Handala

I helga ble skipet Handala, opprinnelig ei norsk fiskeskøyte, bordet i internasjonalt farvann av israelske styrker og tvunget inn til den israelske havnebyen Ashdod. Skipet var på vei til Gaza og hadde med seg ulike typer nødhjelp om bord, som morsmelkerstatning, mat og medisiner. Dette er andre gang på kort tid at Israel har bordet et skip fra ­Freedom Flotilla Coalition. Forrige gang var i juni, da skipet Madleen, der blant annet den svenske aktivisten Greta Thunberg var om bord, ble bordet. De stadige forsøkene på å nå fram sjøveien til Gaza med nødhjelp har blitt et velfortjent PR-mareritt for Israel.

«Båtaktivistene holder opp et speil for de politiske lederne.»

De færreste av deltakerne har like stor internasjonal medieprofil som Thunberg. Det som derimot kjennetegner prosjektet, er at det er et ekte uttrykk for internasjonal solidaritet. Deltakerne på Handala var 21 frivillige fra 12 ulike land. Her finner vi amerikanske fagforeningsaktivister, jødiske fredsaktivister og et fransk medlem av Europaparlamentet. Om bord var også norske Vigdis Bjorvand, 70 år og mange­årig palestinaaktivist. Til TV 2 uttalte Bjorvand at hun var ombord for å støtte palestinerne: «Vi kan ikke tillate at dette skal gå i historieboken, og at barna, barnebarna våre, vil komme etterpå og si ‘hvorfor gjorde dere ingenting?’»

Den internasjonale domstolen i Haag fastslo for over ett år siden at Israel plikter å legge til rette for at nødhjelp slipper inn i Gaza. Det har ikke skjedd. I stedet har nøden i Gaza bare eskalert. FNs generalsekretær har klaget over handlingslammelse i verdenssamfunnet: «Dette er ikke bare en humanitær krise. Det er en moralsk krise som utfordrer den globale samvittigheten.» I kontrast med dette er handlingene til aktivistene som deltar i forsøkene på å bryte blokaden, oppløftende. Det krever ikke så lite personlig og sivilt mot å utfordre den militære blokaden, og det koster. Skipene utstyres og pusses opp på dugnad, for så å beslaglegges av Israel. Båtaktivistene holder opp et speil for de politiske lederne i Norge og andre land. De viser hva sivile aktivister våger, og gjør, og stiller dermed handlingslammelsen internasjonalt i skarpt relieff. For det fortjener de vår støtte.

Leder

Fly mot nord

I forrige uke sendte samferdselsminister Kamzy Gunaratnam (Ap) ut et forslag fra Oslo Economics om de statlig finansierte flyrutene i Nord-Norge på høring. Ett av det private selskapets forslag er å fjerne kjøp av de såkalte FOT-rutene (forpliktelser til offentlig tjenesteytelse) fra Vardø i Finnmark, Mosjøen på Helgeland, Stokmarknes i Vesterålen, Namsos i Trøndelag, samt å legge ned flyruta mellom Røst og Bodø, for å erstatte den med helikopter. Det kan bety nedleggelse av flyplassene. I mai år ble regjeringen overkjørt av en brei stortingskoalisjon da den gikk inn for ny anbudskonkurranse om FOT-rutene i Sør-Norge, som ville innebære økte priser og redusert kapasitet. Også da lå en rapport fra Oslo Economics til grunn. Disse flyrutene er selve livsnerven for folk, næringsliv, helsetjenester og beredskap i viktige deler av landet, spesielt i Nord-Norge. I Finnmark og Troms omfatter FOT-rutene 13 lufthavner, Kirkenes, Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg, Mehamn, Honningsvåg, Hammerfest, Alta, Lakselv, Sørkjosen, Hasvik og Tromsø.

Truslene rundt oss

Lenge før teknologien bak dagens kunstige intelligens ble allemannseie, trykket magasinet The New Yorker en vitsetegning som plutselig føles relevant. På tegningen sitter en mann ved et leirbål med tre barn. Rundt dem skimtes et goldt, øde landskap. «Ja», sier mannen til barna, «planeten ble ødelagt. Men i et vakkert, historisk øyeblikk skapte vi store verdier til aksjonærer.» De siste ukene har dommedagsklokka blitt stilt flere hakk nærmere undergang, og denne gang er det ansatte ved de største teknologiselskapene som drar i nødbremsen. På X og i intervjuer anslår de sannsynligheten for at kunstig intelligens kan utrydde menneskeheten innen de neste ti årene til ti prosent.

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.