Leder

Handala

Pål Hellesnes

I helga ble skipet Handala, opprinnelig ei norsk fiskeskøyte, bordet i internasjonalt farvann av israelske styrker og tvunget inn til den israelske havnebyen Ashdod. Skipet var på vei til Gaza og hadde med seg ulike typer nødhjelp om bord, som morsmelkerstatning, mat og medisiner. Dette er andre gang på kort tid at Israel har bordet et skip fra ­Freedom Flotilla Coalition. Forrige gang var i juni, da skipet Madleen, der blant annet den svenske aktivisten Greta Thunberg var om bord, ble bordet. De stadige forsøkene på å nå fram sjøveien til Gaza med nødhjelp har blitt et velfortjent PR-mareritt for Israel.

«Båtaktivistene holder opp et speil for de politiske lederne.»

De færreste av deltakerne har like stor internasjonal medieprofil som Thunberg. Det som derimot kjennetegner prosjektet, er at det er et ekte uttrykk for internasjonal solidaritet. Deltakerne på Handala var 21 frivillige fra 12 ulike land. Her finner vi amerikanske fagforeningsaktivister, jødiske fredsaktivister og et fransk medlem av Europaparlamentet. Om bord var også norske Vigdis Bjorvand, 70 år og mange­årig palestinaaktivist. Til TV 2 uttalte Bjorvand at hun var ombord for å støtte palestinerne: «Vi kan ikke tillate at dette skal gå i historieboken, og at barna, barnebarna våre, vil komme etterpå og si ‘hvorfor gjorde dere ingenting?’»

Den internasjonale domstolen i Haag fastslo for over ett år siden at Israel plikter å legge til rette for at nødhjelp slipper inn i Gaza. Det har ikke skjedd. I stedet har nøden i Gaza bare eskalert. FNs generalsekretær har klaget over handlingslammelse i verdenssamfunnet: «Dette er ikke bare en humanitær krise. Det er en moralsk krise som utfordrer den globale samvittigheten.» I kontrast med dette er handlingene til aktivistene som deltar i forsøkene på å bryte blokaden, oppløftende. Det krever ikke så lite personlig og sivilt mot å utfordre den militære blokaden, og det koster. Skipene utstyres og pusses opp på dugnad, for så å beslaglegges av Israel. Båtaktivistene holder opp et speil for de politiske lederne i Norge og andre land. De viser hva sivile aktivister våger, og gjør, og stiller dermed handlingslammelsen internasjonalt i skarpt relieff. For det fortjener de vår støtte.

Leder

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Bjørgulv Braanen

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Pål Hellesnes

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.

Lars Vegstein