Leder

Yrkesfag

Andelen som søker yrkesfag på videregående skole, øker, og i år hadde rekordhøye 54 prosent yrkesfag som sitt førsteønske. Andelen elever som går yrkesfag, øker også, og utgjorde forrige skoleår for første gang over halvparten av elevene i videregående skole. Det er en gledelig utvikling med tanke på mangelen på fagarbeidere, som ser ut til å bli enda større i framtida.

«Vi må ikke tilbake til å gi skoleflinke elever råd om å holde seg unna yrkesfag»

Men yrkesfagenes økende popularitet skaper også nye problemer. Mekanikerlærling Jøran Vassbø Bjørnsen forteller til NRK at han aldri har vært noe flink på skolen, og hadde flaks som kom inn på den utdanningen han ville med sine 2-ere og 3-ere. Han stortrives som mekanikerlærling, der han får «putle» og skru, som han har drevet med hele livet. Men daglig leder i anleggsbedriften Bjelland Joakim Hetland er bekymret for at slike som Bjørnsen ikke får plass på yrkesfag lenger, ettersom karaktersnittet for å komme inn blir stadig høyere. Både Hetland og styreleder i Norsk Industri Ståle Kyllingstad er bekymret for at det blir for mange skoleflinke på yrkesfag, som de frykter raskt forsvinner ut av fagarbeiderstillingene for å gå teknisk fagskole, ingeniørutdanning eller noe annet. Helge Eide, avdelingssjef for inntak og voksnes læring i Rogaland fylkeskommune, mener det kanskje ikke trengs like mye «reklame» for at unge bør velge yrkesfag framover.

Det er problematisk dersom praktisk anlagt ungdom ikke får mulighet til å gå yrkesfag fordi de ikke kommer inn. Og forståelig at det er irriterende for bedrifter at flinke fagfolk forsvinner ut etter kort tid. Men flere ingeniører med mekanikerbakgrunn, arkitekter med tømrerbakgrunn og sykepleiere med helsefagarbeiderbakgrunn er ikke et samfunnsproblem, snarere tvert imot. Vi må ikke tilbake til å gi skoleflinke elever råd om å holde seg unna yrkesfag. I stedet bør det gis plass til flere yrkesfagelever, og de bør sikres læreplass, blant annet gjennom å fortsette å stille krav om det i offentlige kontrakter. Ikke minst bør vi lytte til Ståle Kyllingstad, som er kritisk til et skolesystem der elevene i for stor grad «blir målt på teorien», også når de skal inn på yrkesfag.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.