Leder

Under press

Endre Ugelstad Aas

En ny rapport fra Reportere uten grenser slår fast at europeiske allmennkringkastere er under sterkt press fra flere hold. Det dreier seg om alt fra trusler om kutt i finansiering, via lisensordninger eller skattekutt, til politisk innblanding fra myndigheter som ønsker å gjøre offentlige medier til informasjons- eller propagandakanaler for de som styrer, slik utviklingen har vært i land som Italia og Ungarn. I tillegg står spørsmålet om tilliten til allmennkringkasterne sentralt, som følge av stadig flere intense debatter om deres uavhengighet og eksistensberettigelse.

«Allmen­kring­kasternes oppdrag har sjelden vært viktigere.»

Rapporten henter svarene sine fra EUs 27 medlemsland, samt Storbritannia og Sveits. Men også her hjemme finnes det krefter som vil allmennkringkasterne til livs. I januar fremmet Frps Silje Hjemdal forslag for Stortinget om at staten skal selge NRK. Begrunnelsen var at NRKs mektige posisjon i medielandskapet hindrer konkurranse og mangfold. Forslaget møtte heldigvis motstand hos samtlige andre partier på Stortinget, men ønsket om å selge statens aksjer i NRK ble bare noen måneder seinere fastslått i Frps partiprogram. Et lands presse er ifølge partiet nemlig ikke uavhengig dersom den er avhengig av støtte fra staten. Samtidig viser tall fra Reuters Digital news report 2025 at NRK stadig er det mediet som nyter høyest tillit i befolkningen med 81 prosent oppslutning, mens TV2 ligger på en tredjeplass – og det i verdens mest pressefrie land, ifølge Reportere uten grensers pressefrihetsindeks. Slike oppløftende tall burde være et argument for å opprettholde og styrke mandatet og posisjonen til allmennkringkasterne snarere ennå å rive dem ned.

Allmennkringkastere sprer troverdig, mangfoldig og uavhengig informasjon til et størst mulig publikum. Slik forsvarer sjef i Reportere uten grenser Thibaut Bruttin allmennkringkasternes rolle. I en tid hvor desinformasjon forsøpler den digitale informasjonsstrømmen og de store teknologiselskapene stjeler både brukere og annonsekroner fra de redaktørstyrte mediene, har allmennkringkasternes oppdrag sjelden vært viktigere. Så får det være opp til folket, som tross alt eier dem, å vurdere om de gjør seg fortjent til tilliten.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen