Leder

Under press

En ny rapport fra Reportere uten grenser slår fast at europeiske allmennkringkastere er under sterkt press fra flere hold. Det dreier seg om alt fra trusler om kutt i finansiering, via lisensordninger eller skattekutt, til politisk innblanding fra myndigheter som ønsker å gjøre offentlige medier til informasjons- eller propagandakanaler for de som styrer, slik utviklingen har vært i land som Italia og Ungarn. I tillegg står spørsmålet om tilliten til allmennkringkasterne sentralt, som følge av stadig flere intense debatter om deres uavhengighet og eksistensberettigelse.

«Allmen­kring­kasternes oppdrag har sjelden vært viktigere.»

Rapporten henter svarene sine fra EUs 27 medlemsland, samt Storbritannia og Sveits. Men også her hjemme finnes det krefter som vil allmennkringkasterne til livs. I januar fremmet Frps Silje Hjemdal forslag for Stortinget om at staten skal selge NRK. Begrunnelsen var at NRKs mektige posisjon i medielandskapet hindrer konkurranse og mangfold. Forslaget møtte heldigvis motstand hos samtlige andre partier på Stortinget, men ønsket om å selge statens aksjer i NRK ble bare noen måneder seinere fastslått i Frps partiprogram. Et lands presse er ifølge partiet nemlig ikke uavhengig dersom den er avhengig av støtte fra staten. Samtidig viser tall fra Reuters Digital news report 2025 at NRK stadig er det mediet som nyter høyest tillit i befolkningen med 81 prosent oppslutning, mens TV2 ligger på en tredjeplass – og det i verdens mest pressefrie land, ifølge Reportere uten grensers pressefrihetsindeks. Slike oppløftende tall burde være et argument for å opprettholde og styrke mandatet og posisjonen til allmennkringkasterne snarere ennå å rive dem ned.

Allmennkringkastere sprer troverdig, mangfoldig og uavhengig informasjon til et størst mulig publikum. Slik forsvarer sjef i Reportere uten grenser Thibaut Bruttin allmennkringkasternes rolle. I en tid hvor desinformasjon forsøpler den digitale informasjonsstrømmen og de store teknologiselskapene stjeler både brukere og annonsekroner fra de redaktørstyrte mediene, har allmennkringkasternes oppdrag sjelden vært viktigere. Så får det være opp til folket, som tross alt eier dem, å vurdere om de gjør seg fortjent til tilliten.

Leder

Kunnskap

I årevis har ytre høyre fremmet en fortelling om at vitenskapelige funn i realiteten bare er politisk propaganda. Under den udefinerbare merkelappen «kamp mot woke» har alt fra etablert klimaforskning til moderne medisin blitt framstilt som løgner pushet av «globale eliter». Det er en grunnfalsk framstilling. Vitenskap er kunnskap satt i system, og prinsippene er grunnleggende demokratiske og ikke-elitære. Målestokken for hva som er sant, er hva som i fellesskap kan stadfestes og dokumenteres. Historisk har vitenskapen stått i et motsetningsforhold til ulike eliter. Vi vet at vi er i ferd med å endre klimaet på jorda fordi bokstavelig talt tusenvis av forskere over hele kloden har stadfestet det.

Røveri

Få grupper har et så ufortjent romantisk image som pirater. Gjennom alt fra litterære klassikere via Hollywood-filmserier til vår hjemlige Sabeltann har sjørøveri fått en aura av noe spennende, mystisk og ærerikt. Realiteten, både historisk og i dag, er både kjedeligere og kjipere: Sjørøvere er voldelige bander som med trusler om eller faktisk bruk av vold raner til seg midler. Historisk har en del av disse røverbandene vært det man kan kalle selvstendig næringsdrivende, men ofte har de også hatt ryggdekning fra stater, som enten eksplisitt har godkjent virksomheten, eller vendt det blinde øyet til når det har passet seg. Prinsippet om å omsette militær styrke til økonomisk gevinst utspiller seg i disse dager for åpen scene i Midtøsten. Som del av den selvvalgte monumentale fiaskoen USA og Israels krig mot Iran har vært, har USAs president Donald Trump fått en ny idé til hvordan de kan tjene penger på konflikten. Mandag kunngjorde han via sin egen plattform Truth Social at alle som vil gjennom Hormuzstredet nå, vil måtte betale en avgift på 20 prosent av alt gods de transporterer.

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.