Leder

Ikke noen lakmustest

Rødt-medlem Ronny Kjelsberg kritiserer i et innlegg mandag Klassekampen for å tro «at ideer som møtes i offentlig debatt, med saklige argumenter, fører oss fram til sannheten». Det er spesielt synspunkter fra ytre høyre Kjelsberg har i tankene, men han nevner også vaksinemotstandere, Putin-supportere og Holocaust-fornektere som eksempler på grupper som står for så marginale syn at de ikke burde slippe til i offentlig debatt. Ifølge Kjelsberg stiller intervjuer med små og ytterliggående miljøer «helt spesielle krav til forarbeid og metodikk». Han mener også særegne trekk ved mennesker, som iboende fordommer og sans for anekdoter, gjør at det beste argument ikke alltid vinner fram.

«Mener han vi skulle plukket sitatet ut?»

Kjelsberg trekker fram vårt intervju med filosofen Susan Neiman som et eksempel på at et anekdotisk argument kan vinne over vitenskapelige fakta og følgelig må formidles med omhu. Neiman har markert seg som kritiker av identitetspolitiske strømninger på venstresida, og i intervjuet sier hun at Donald Trump har rett når han sier at programmer for mangfold, likeverd og inkludering gir ikke-kompetente mennesker makt. Kjelsberg mener det er faktisk feil, med henvisning at en studie har funnet at kvaliteten på forskning øker når tidligere underrepresenterte grupper inkluderes i forskningsgrupper. Han frykter folk kan tro på Neiman framfor undersøkelsen. Spørsmålet Kjelsberg bør stille seg, er: Hvordan kan sannhetsgehalten i utsagnet bli utfordret, om ikke nettopp i et offentlig ordskifte som dette? Eller mener han vi skulle plukket sitatet ut?

Vi har aldri trodd at offentlig debatt fører til noen entydig, fagfellevurdert sannhet. Offentligheten er ingen lakmustest. Derimot tror vi, i tråd med Francis Sejersteds ytringsfrihetskommisjon, at offentlig ordskifte kan bidra til at folk får bedre funderte oppfatninger og større innsikt. Sannhet er i denne sammenheng ikke noen perfekt innsikt uavhengig av personlige begrensninger og irrasjonalitet. Det handler om at befolkningen i møte med synspunkter og informasjon skal få bedre innsikt. At også marginale synspunkter må få plass, bør særlig folk på den radikale venstresida slutte opp om.

Leder

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet». Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning.

Skadelig lønnsfest

Det skapte en aldri så liten storm da det tidligere i høst ble kjent at Kim Hannisdal fikk 1,85 millioner kroner i lønn for stillingen som kommunikasjonsdirektør for Helse Nord. Ettersom Hannisdal er bosatt i Oslo sentrum, fikk han i tillegg gratis pendlerleilighet i Bodø. Etter medieoppslagene ba Hannisdal om å få en lønnsreduksjon på 110.000 kroner. I dag tjener han derfor bare 1,74 millioner kroner i lønn, altså marginalt mer enn det helseministeren tjener hvert år. Heldig er den som frivillig kan frasi seg lønn og likevel tjene mer enn landets øverste sjef på sitt område! På spørsmål fra Senterpartiet har regjeringen hentet inn lønnsstatistikk på øvrige kommunikasjonsdirektører ved norske helseforetak, og oversikten viser at Hannisdal på langt nær er aleine om å tjene godt. Ikke en eneste med stillingstittelen kommunikasjonsdirektør tjente under 1,2 millioner kroner i lønn og godtgjørelser i 2024.