Leder

Ikke noen lakmustest

Rødt-medlem Ronny Kjelsberg kritiserer i et innlegg mandag Klassekampen for å tro «at ideer som møtes i offentlig debatt, med saklige argumenter, fører oss fram til sannheten». Det er spesielt synspunkter fra ytre høyre Kjelsberg har i tankene, men han nevner også vaksinemotstandere, Putin-supportere og Holocaust-fornektere som eksempler på grupper som står for så marginale syn at de ikke burde slippe til i offentlig debatt. Ifølge Kjelsberg stiller intervjuer med små og ytterliggående miljøer «helt spesielle krav til forarbeid og metodikk». Han mener også særegne trekk ved mennesker, som iboende fordommer og sans for anekdoter, gjør at det beste argument ikke alltid vinner fram.

«Mener han vi skulle plukket sitatet ut?»

Kjelsberg trekker fram vårt intervju med filosofen Susan Neiman som et eksempel på at et anekdotisk argument kan vinne over vitenskapelige fakta og følgelig må formidles med omhu. Neiman har markert seg som kritiker av identitetspolitiske strømninger på venstresida, og i intervjuet sier hun at Donald Trump har rett når han sier at programmer for mangfold, likeverd og inkludering gir ikke-kompetente mennesker makt. Kjelsberg mener det er faktisk feil, med henvisning at en studie har funnet at kvaliteten på forskning øker når tidligere underrepresenterte grupper inkluderes i forskningsgrupper. Han frykter folk kan tro på Neiman framfor undersøkelsen. Spørsmålet Kjelsberg bør stille seg, er: Hvordan kan sannhetsgehalten i utsagnet bli utfordret, om ikke nettopp i et offentlig ordskifte som dette? Eller mener han vi skulle plukket sitatet ut?

Vi har aldri trodd at offentlig debatt fører til noen entydig, fagfellevurdert sannhet. Offentligheten er ingen lakmustest. Derimot tror vi, i tråd med Francis Sejersteds ytringsfrihetskommisjon, at offentlig ordskifte kan bidra til at folk får bedre funderte oppfatninger og større innsikt. Sannhet er i denne sammenheng ikke noen perfekt innsikt uavhengig av personlige begrensninger og irrasjonalitet. Det handler om at befolkningen i møte med synspunkter og informasjon skal få bedre innsikt. At også marginale synspunkter må få plass, bør særlig folk på den radikale venstresida slutte opp om.

Leder

Politisk spill

Det ene dataspillet er en variant av «Snake»: En liten dresskledd fyr, som skal forestille «grense-tsar» Tom Homan, jakter på ulovlige immigranter langs Rio Grande. Stakkarene som blir fanget, får på seg håndjern og oransje overaller og må paradere i en lang rekke bak ham. Når «slangen» til slutt krasjer med seg selv eller med en vegg, kommer poengsummen opp: «28 deported!» I et annet spill, basert på klassikeren «Tetris», dreier det seg om å «beskytte grensa mot den kommende horden». I dette tilfellet består «horden» av zombier og romvesener, men selv ikke barn kan gå glipp av poenget: «Fremmede» som vil inn i USA, fortjener ikke bedre enn å få en murblokk i hodet. Arkadespillene, som nå ligger ute på nettsida til Det hvite hus, er et forsøk på å «fortelle historien om presidentens mange bragder på en måte som treffer hver enkelt amerikaner», ifølge Trump-administrasjonen. Det er slett ikke første gang presidenten sprer propaganda via dataspill: Et par dager etter at USA og Israel angrep Iran, la Trumps folk ut en video på X der autentiske bilder fra krigen ble blandet med elementer fra skytespillet «Call of Duty». I fjor høst postet Det hvite hus en video av et raid mot papirløse innvandrere, akkompagnert av kjenningsmelodien og slagordet til «Pokémon» – «Gotta catch ‘em all».

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.