Leder

Ikke noen lakmustest

Rødt-medlem Ronny Kjelsberg kritiserer i et innlegg mandag Klassekampen for å tro «at ideer som møtes i offentlig debatt, med saklige argumenter, fører oss fram til sannheten». Det er spesielt synspunkter fra ytre høyre Kjelsberg har i tankene, men han nevner også vaksinemotstandere, Putin-supportere og Holocaust-fornektere som eksempler på grupper som står for så marginale syn at de ikke burde slippe til i offentlig debatt. Ifølge Kjelsberg stiller intervjuer med små og ytterliggående miljøer «helt spesielle krav til forarbeid og metodikk». Han mener også særegne trekk ved mennesker, som iboende fordommer og sans for anekdoter, gjør at det beste argument ikke alltid vinner fram.

«Mener han vi skulle plukket sitatet ut?»

Kjelsberg trekker fram vårt intervju med filosofen Susan Neiman som et eksempel på at et anekdotisk argument kan vinne over vitenskapelige fakta og følgelig må formidles med omhu. Neiman har markert seg som kritiker av identitetspolitiske strømninger på venstresida, og i intervjuet sier hun at Donald Trump har rett når han sier at programmer for mangfold, likeverd og inkludering gir ikke-kompetente mennesker makt. Kjelsberg mener det er faktisk feil, med henvisning at en studie har funnet at kvaliteten på forskning øker når tidligere underrepresenterte grupper inkluderes i forskningsgrupper. Han frykter folk kan tro på Neiman framfor undersøkelsen. Spørsmålet Kjelsberg bør stille seg, er: Hvordan kan sannhetsgehalten i utsagnet bli utfordret, om ikke nettopp i et offentlig ordskifte som dette? Eller mener han vi skulle plukket sitatet ut?

Vi har aldri trodd at offentlig debatt fører til noen entydig, fagfellevurdert sannhet. Offentligheten er ingen lakmustest. Derimot tror vi, i tråd med Francis Sejersteds ytringsfrihetskommisjon, at offentlig ordskifte kan bidra til at folk får bedre funderte oppfatninger og større innsikt. Sannhet er i denne sammenheng ikke noen perfekt innsikt uavhengig av personlige begrensninger og irrasjonalitet. Det handler om at befolkningen i møte med synspunkter og informasjon skal få bedre innsikt. At også marginale synspunkter må få plass, bør særlig folk på den radikale venstresida slutte opp om.

Leder

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.