Leder

Orwellsk

Etter at en USA-ledet koalisjon invaderte Irak i 2003, trodde flere at Iran sto for tur. I den breie antikrigsbevegelsen mot Irak-krigen ble det advart mot en ny invasjon – ikke enda en krig! Invasjonen i Irak ble begrunnet med at landet utviklet masseødeleggelsesvåpen. Den påstanden var det ikke var hold i, og det visste amerikanske myndigheter allerede da de la de såkalte bevisene fram for en hel verden. Anklagen var et skalkeskjul for å styrte en diktator Vesten så som en av sine erkefiender, Saddam Hussein. Etter at regimet falt, ble Irak kastet ut i kaos. Til slutt kom et Iran-vennlig regime på plass, og den ekstreme gruppa Isil, seinere kjent som IS, vokste fram i ruinene. Krigen mange hadde sett for seg mot Iran, kom ikke.

«Egne regler gjelder for Vestens fiender.»

Når Israel nå angriper Iran, går de til krig mot en av Vestens mangeårige hovedfiender. Det er forklaringen på hvorfor USA og EU ikke fordømmer det soleklare bruddet på folkeretten angrepet er. I stedet framhever de Israels rett til å forsvare seg, og Tysklands forbundskansler Friedrich Merz sier endatil at «Israel gjør drittjobben for oss. Vi er også ofre for dette iranske regimet som har brakt død og ødeleggelse til verden». Vel er Iran et autoritært teokrati, som slår hardt ned på både politisk opposisjon og det de mener er usedelig oppførsel, ikke minst blant kvinner. Like fullt er et væpnet angrep ulovlig etter FN-pakten. Eneste unntak er om angrepet skulle skje i selvforsvar, og det er det Israel hevder angrepet er: et nødvendig forsvar fordi Iran står på nippet til å utvikle atomvåpen.

Det er likevel lite som støtter opp om at noe slikt var umiddelbart forestående, selv om Det internasjonale atomenergibyrået mener Iran ikke overholder sine atomforpliktelser. Da står vi igjen med er et eklatant brudd på folkeretten, ikke ulikt Russlands angrep på Ukraina. Skal Vesten ha noe som helst legitimitet i sin støtte til Ukraina, må den demonstrere at folkeretten gjelder likt i alle situasjoner. Nå viser vestlige land, med USA i spissen, i stedet at egne regler gjelder for Vestens fiender. Da er det orwellsk nytale som gjelder, slik at angrep blir selvforsvar og aggressor offer. USA og Israel angrep til slutt sin gamle erkefiende. Nå kler de krigen i et språk som passer egen selvforståelse.

Leder

Nei til biltoll

Forholdet til EU skaper stadig nye utfordringer for Norge. Brussel har nå utformet en ny proteksjonistisk strategi for å beskytte egen bilindustri mot utenlandsk konkurranse. Spesielt problematisk er billige – og gode – kinesiske elbiler, som truer den tradisjonsrike europeiske bilindustrien, med kjente merker som Audi, Volkswagen, Mercedes, BMW, Peugeot, Citroën og Fiat. Industrial Accelerator Act (IAA) som nå er på trappene, går gjerne under navnet «Made in Europe» fordi den stiller krav om at europeiske varer og produsenter skal prioriteres ved offentlige anskaffelser. Norske produsenter står i fare for å bli utdefinert som «ikke-europeiske» fordi vi ikke er med i EUs tollunion. Tyskland og Frankrike har stilt som betingelse for ikke å utestenge Norge at vi innfører EUs straffetoll på kinesiske elbiler. EU har innført en generell importtoll på 10 prosent, i tillegg til en variabel straffetoll på opptil 35,3 prosent på kinesiskproduserte elbiler.

Et politisk framskritt

I går stilte representanter for alle de rødgrønne partiene sammen på pressekonferanse for å legge fram et felles forslag til tannhelsereform. Det er første gang alle fem står sammen bak et velferdsløft. Riktignok har partiene fått gjennom saker i budsjettforhandlinger, men slike seire utgjør sjelden store reformer. Da handler det snarere om å flytte noen millioner rundt på statsbudsjettet. Derfor er det verdt å merke seg enigheten om tannhelsereformen, for den peker mot en ny arbeidsform mellom de røde og grønne partiene, hvor de kan finne sammen om større reformer også utenom de seine nattetimene med budsjettforhandlinger. Målet med reformen er at alle i Norge skal få rett til nødvendig tannhelsehjelp. Makstaket for egenbetaling skal være 25 prosent av det behandlingen koster, og tannregulering skal inngå.

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.