Leder

Orwellsk

Etter at en USA-ledet koalisjon invaderte Irak i 2003, trodde flere at Iran sto for tur. I den breie antikrigsbevegelsen mot Irak-krigen ble det advart mot en ny invasjon – ikke enda en krig! Invasjonen i Irak ble begrunnet med at landet utviklet masseødeleggelsesvåpen. Den påstanden var det ikke var hold i, og det visste amerikanske myndigheter allerede da de la de såkalte bevisene fram for en hel verden. Anklagen var et skalkeskjul for å styrte en diktator Vesten så som en av sine erkefiender, Saddam Hussein. Etter at regimet falt, ble Irak kastet ut i kaos. Til slutt kom et Iran-vennlig regime på plass, og den ekstreme gruppa Isil, seinere kjent som IS, vokste fram i ruinene. Krigen mange hadde sett for seg mot Iran, kom ikke.

«Egne regler gjelder for Vestens fiender.»

Når Israel nå angriper Iran, går de til krig mot en av Vestens mangeårige hovedfiender. Det er forklaringen på hvorfor USA og EU ikke fordømmer det soleklare bruddet på folkeretten angrepet er. I stedet framhever de Israels rett til å forsvare seg, og Tysklands forbundskansler Friedrich Merz sier endatil at «Israel gjør drittjobben for oss. Vi er også ofre for dette iranske regimet som har brakt død og ødeleggelse til verden». Vel er Iran et autoritært teokrati, som slår hardt ned på både politisk opposisjon og det de mener er usedelig oppførsel, ikke minst blant kvinner. Like fullt er et væpnet angrep ulovlig etter FN-pakten. Eneste unntak er om angrepet skulle skje i selvforsvar, og det er det Israel hevder angrepet er: et nødvendig forsvar fordi Iran står på nippet til å utvikle atomvåpen.

Det er likevel lite som støtter opp om at noe slikt var umiddelbart forestående, selv om Det internasjonale atomenergibyrået mener Iran ikke overholder sine atomforpliktelser. Da står vi igjen med er et eklatant brudd på folkeretten, ikke ulikt Russlands angrep på Ukraina. Skal Vesten ha noe som helst legitimitet i sin støtte til Ukraina, må den demonstrere at folkeretten gjelder likt i alle situasjoner. Nå viser vestlige land, med USA i spissen, i stedet at egne regler gjelder for Vestens fiender. Da er det orwellsk nytale som gjelder, slik at angrep blir selvforsvar og aggressor offer. USA og Israel angrep til slutt sin gamle erkefiende. Nå kler de krigen i et språk som passer egen selvforståelse.

Leder

Mini­mumskrav

Vänsterpartiet i Sverige måtte fjerne over 90 kandidater på valglistene etter avsløringer om at de hadde spredd antisemittiske, pro-putinistiske og konspiratoriske innlegg på sosiale medier. Det kan tyde på at partiet ikke i tilstrekkelig grad har hatt oversikt over kandidatene, eller hvis de har hatt det, har de sett litt stort på det for husfredens skyld. Det etterforskes også påstander om valgfusk i Borlänge i Dalarna, der det skal ha blitt delt ut forhåndsavkryssede lister for en kandidat som ble valgt til Riksdagen. Fra enkelte hold i Vänsterpartiet har det blitt hevdet at medier og politiske motstandere driver en kampanje mot partiet med rasistiske overtoner etter at den somaliske kandidaten ble valgt. Det kan de ha all verdens rett i. Vänsterpartiet har mange fiender, som vil benytte enhver anledning til å sverte partiet. Det er på en måte et venstreradikalt partis «arbeidsbetingelser».

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.