Leder

Orwellsk

Etter at en USA-ledet koalisjon invaderte Irak i 2003, trodde flere at Iran sto for tur. I den breie antikrigsbevegelsen mot Irak-krigen ble det advart mot en ny invasjon – ikke enda en krig! Invasjonen i Irak ble begrunnet med at landet utviklet masseødeleggelsesvåpen. Den påstanden var det ikke var hold i, og det visste amerikanske myndigheter allerede da de la de såkalte bevisene fram for en hel verden. Anklagen var et skalkeskjul for å styrte en diktator Vesten så som en av sine erkefiender, Saddam Hussein. Etter at regimet falt, ble Irak kastet ut i kaos. Til slutt kom et Iran-vennlig regime på plass, og den ekstreme gruppa Isil, seinere kjent som IS, vokste fram i ruinene. Krigen mange hadde sett for seg mot Iran, kom ikke.

«Egne regler gjelder for Vestens fiender.»

Når Israel nå angriper Iran, går de til krig mot en av Vestens mangeårige hovedfiender. Det er forklaringen på hvorfor USA og EU ikke fordømmer det soleklare bruddet på folkeretten angrepet er. I stedet framhever de Israels rett til å forsvare seg, og Tysklands forbundskansler Friedrich Merz sier endatil at «Israel gjør drittjobben for oss. Vi er også ofre for dette iranske regimet som har brakt død og ødeleggelse til verden». Vel er Iran et autoritært teokrati, som slår hardt ned på både politisk opposisjon og det de mener er usedelig oppførsel, ikke minst blant kvinner. Like fullt er et væpnet angrep ulovlig etter FN-pakten. Eneste unntak er om angrepet skulle skje i selvforsvar, og det er det Israel hevder angrepet er: et nødvendig forsvar fordi Iran står på nippet til å utvikle atomvåpen.

Det er likevel lite som støtter opp om at noe slikt var umiddelbart forestående, selv om Det internasjonale atomenergibyrået mener Iran ikke overholder sine atomforpliktelser. Da står vi igjen med er et eklatant brudd på folkeretten, ikke ulikt Russlands angrep på Ukraina. Skal Vesten ha noe som helst legitimitet i sin støtte til Ukraina, må den demonstrere at folkeretten gjelder likt i alle situasjoner. Nå viser vestlige land, med USA i spissen, i stedet at egne regler gjelder for Vestens fiender. Da er det orwellsk nytale som gjelder, slik at angrep blir selvforsvar og aggressor offer. USA og Israel angrep til slutt sin gamle erkefiende. Nå kler de krigen i et språk som passer egen selvforståelse.

Leder

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett. Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til.

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.