Leder

Lek med ilden

Revidert budsjett kom vel i havn i går etter noen ukers tautrekkinger mellom Ap, Sp og SV. Barnehageprisen kuttes med 8800 kroner i året og kommuneøkonomien styrkes med 1,6 milliarder kroner. Partienes forhandlingsledere, Tuva Moflag (Ap), Geir Pollestad (Sp) og Sjalg Underland (SV), melder alle om en god tone. «Vi viser at vi kan få til noe sammen for landet», sier Moflag.

«Forslaget bør legges i skuffen.»

Det er ikke en selvfølge, men et resultat av en politisk kultur i Norge som er bygd opp gjennom mange år, preget av intense dragkamper mellom partiene, men også gjensidig respekt, kompromisser og en bevissthet om at alle budsjettpartnere skal få sitt. Høyre og Aps forslag om å utrede en budsjettreform der de to forslagene som har flest stemmer bak seg, settes opp mot hverandre, er et skritt vekk fra denne brubyggertradisjonen. Hvis det hadde blitt noe av, kunne Stortinget ha blitt presset til å vedta budsjetter det ikke er flertall for – uten medvirkning fra de øvrige partiene.

Hanne Skartveit hyller forslaget i VG og skriver: «Begge disse forslagene vil være gjennomarbeidete og helhetlige uten at enkeltpartier har fått presset inn sine særforslag». Hennes ideal synes å være et teknokratisk budsjett, ubesudlet av distriktsinteresser, småbarnsfamilier, trygdemottakere og familier med dårlig råd. Da kan den blankpussede økonomiske «sannheten» framstå i hele sin uplettede skjønnhet. Det Skartveit ikke forstår, er hvilken enorm betydning det har at partiene forhandler seg fram til enighet. Det bidrar til at ulike deler av befolkningen, gjennom partier som målbærer deres interesser, får sette sitt preg på samfunnsutviklingen. Det bygger politisk tillit. Uten sammenlikning for øvrig var det en slik mekanisme som svekket det tyske demokratiet på 1920-tallet. Når regjeringen ikke fikk flertall, kunne den gå til presidenten, som utstedte et dekret. Den hyppige bruken av dekreter ble skjebnesvanger for Weimarrepublikken, ikke bare fordi Hitler benyttet paragrafen til å innføre diktaturet, men fordi det førte til en politisk kultur der det ikke ble bygget allianser. SPD klarte for eksempel ikke å skape en flertalls­koalisjon med borgerlige sentrumspartier og bondepartier, slik det skjedde i Norge, Sverige og Danmark. Her leker Ap og Høyre med ilden. Forslaget bør raskest mulig legges i skuffen.

Leder

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Ordre fra USA

Dropp rettsprosessen mot Jair Bolsonaro, eller merk konsekvensene: Det var nærmest slik man kunne tolke USAs president Donald Trump brev med en tolltrussel på 50 prosent til Brasils president Lula Da Silva onsdag forrige uke. Han listet riktignok opp flere grunner til at han ville innføre en så høy toll på varer fra Brasil. Men brevet til Lula, som han publiserte selv på Truth Social, var innledet med den pågående retts­saken mot Bolsonaro. Trump mener det foregår en «heksejakt» mot høyre­populisten. Mannen Trump forsvarer så heftig, står tiltalt for å ha ledet an i et kuppforsøk for å beholde makta etter valg­nederlaget mot venstreorienterte Lula. 8. januar 2023, en uke etter at Lula tiltrådte som president, stormet tusenvis av Bolsonaro-støttespillere presidentpalasset, nasjonalforsamlingen og høyesterett – ikke så ulikt hvordan Trump-tilhengerne stormet den amerikanske ­kongressen i januar 2021.

Skammelig

USA innførte onsdag sanksjoner mot Francesca Albanese, FNs spesialrapportør i de okkuperte palestinske områdene. Det innebærer blant annet at hennes eiendeler i USA er fryst, og at hun og hennes familie får innreiseforbud i USA. Hvis noen samarbeider med henne, kan de få fengselsstraff. Reaksjonen kommer etter at Albanese la fram en rapport der hun ber verdens land innføre våpenboikott og kutte økonomisk samarbeid med Israel. USAs utenriksminister Marco Rubio sa at sanksjonene ilegges for det han kaller Albaneses «ulovlige og skammelige innsats for å få Den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å handle mot USA og mot israelske tjenestemenn, selskaper og ledere». Dette har blitt USAs modus operandi i utenrikspolitikken. De viser ingen respekt for avtaler om folkerett og menneskerettigheter og går heller til direkte angrep på enkeltpersonene som står i spissen for systemene som gir dem motstand.