Revidert budsjett kom vel i havn i går etter noen ukers tautrekkinger mellom Ap, Sp og SV. Barnehageprisen kuttes med 8800 kroner i året og kommuneøkonomien styrkes med 1,6 milliarder kroner. Partienes forhandlingsledere, Tuva Moflag (Ap), Geir Pollestad (Sp) og Sjalg Underland (SV), melder alle om en god tone. «Vi viser at vi kan få til noe sammen for landet», sier Moflag.
«Forslaget bør legges i skuffen.»
Det er ikke en selvfølge, men et resultat av en politisk kultur i Norge som er bygd opp gjennom mange år, preget av intense dragkamper mellom partiene, men også gjensidig respekt, kompromisser og en bevissthet om at alle budsjettpartnere skal få sitt. Høyre og Aps forslag om å utrede en budsjettreform der de to forslagene som har flest stemmer bak seg, settes opp mot hverandre, er et skritt vekk fra denne brubyggertradisjonen. Hvis det hadde blitt noe av, kunne Stortinget ha blitt presset til å vedta budsjetter det ikke er flertall for – uten medvirkning fra de øvrige partiene.
Hanne Skartveit hyller forslaget i VG og skriver: «Begge disse forslagene vil være gjennomarbeidete og helhetlige uten at enkeltpartier har fått presset inn sine særforslag». Hennes ideal synes å være et teknokratisk budsjett, ubesudlet av distriktsinteresser, småbarnsfamilier, trygdemottakere og familier med dårlig råd. Da kan den blankpussede økonomiske «sannheten» framstå i hele sin uplettede skjønnhet. Det Skartveit ikke forstår, er hvilken enorm betydning det har at partiene forhandler seg fram til enighet. Det bidrar til at ulike deler av befolkningen, gjennom partier som målbærer deres interesser, får sette sitt preg på samfunnsutviklingen. Det bygger politisk tillit. Uten sammenlikning for øvrig var det en slik mekanisme som svekket det tyske demokratiet på 1920-tallet. Når regjeringen ikke fikk flertall, kunne den gå til presidenten, som utstedte et dekret. Den hyppige bruken av dekreter ble skjebnesvanger for Weimarrepublikken, ikke bare fordi Hitler benyttet paragrafen til å innføre diktaturet, men fordi det førte til en politisk kultur der det ikke ble bygget allianser. SPD klarte for eksempel ikke å skape en flertallskoalisjon med borgerlige sentrumspartier og bondepartier, slik det skjedde i Norge, Sverige og Danmark. Her leker Ap og Høyre med ilden. Forslaget bør raskest mulig legges i skuffen.