Leder

Lek med ilden

Bjørgulv Braanen

Revidert budsjett kom vel i havn i går etter noen ukers tautrekkinger mellom Ap, Sp og SV. Barnehageprisen kuttes med 8800 kroner i året og kommuneøkonomien styrkes med 1,6 milliarder kroner. Partienes forhandlingsledere, Tuva Moflag (Ap), Geir Pollestad (Sp) og Sjalg Underland (SV), melder alle om en god tone. «Vi viser at vi kan få til noe sammen for landet», sier Moflag.

«Forslaget bør legges i skuffen.»

Det er ikke en selvfølge, men et resultat av en politisk kultur i Norge som er bygd opp gjennom mange år, preget av intense dragkamper mellom partiene, men også gjensidig respekt, kompromisser og en bevissthet om at alle budsjettpartnere skal få sitt. Høyre og Aps forslag om å utrede en budsjettreform der de to forslagene som har flest stemmer bak seg, settes opp mot hverandre, er et skritt vekk fra denne brubyggertradisjonen. Hvis det hadde blitt noe av, kunne Stortinget ha blitt presset til å vedta budsjetter det ikke er flertall for – uten medvirkning fra de øvrige partiene.

Hanne Skartveit hyller forslaget i VG og skriver: «Begge disse forslagene vil være gjennomarbeidete og helhetlige uten at enkeltpartier har fått presset inn sine særforslag». Hennes ideal synes å være et teknokratisk budsjett, ubesudlet av distriktsinteresser, småbarnsfamilier, trygdemottakere og familier med dårlig råd. Da kan den blankpussede økonomiske «sannheten» framstå i hele sin uplettede skjønnhet. Det Skartveit ikke forstår, er hvilken enorm betydning det har at partiene forhandler seg fram til enighet. Det bidrar til at ulike deler av befolkningen, gjennom partier som målbærer deres interesser, får sette sitt preg på samfunnsutviklingen. Det bygger politisk tillit. Uten sammenlikning for øvrig var det en slik mekanisme som svekket det tyske demokratiet på 1920-tallet. Når regjeringen ikke fikk flertall, kunne den gå til presidenten, som utstedte et dekret. Den hyppige bruken av dekreter ble skjebnesvanger for Weimarrepublikken, ikke bare fordi Hitler benyttet paragrafen til å innføre diktaturet, men fordi det førte til en politisk kultur der det ikke ble bygget allianser. SPD klarte for eksempel ikke å skape en flertalls­koalisjon med borgerlige sentrumspartier og bondepartier, slik det skjedde i Norge, Sverige og Danmark. Her leker Ap og Høyre med ilden. Forslaget bør raskest mulig legges i skuffen.

Leder

Folke­mord­hensikt

I desember 2023 anla Sør-Afrika sak mot Israel for brudd på folkemord­konvensjonen ved Den internasjonale domstolen (ICJ). Saken pågår fortsatt, men domstolen har pålagt Israel å gjennomføre midlertidige tiltak for å forhindre et folkemord på Gazastripa. Blant annet krever domstolen at Israel sikrer uhindret humanitær hjelp til befolkningen og at landet «skal treffe alle mulige tiltak for å forhindre og straffe direkte og offentlige oppfordringer til å begå folkemord av palestinere i Gaza». Det har lenge vært klart at humanitær hjelp ikke slipper uhindret fram. Israelske myndigheter gjør heller ikke noe for å hindre og straffe direkte oppfordringer til folkemord. Årsaken er at oppfordringene kommer fra regjeringen selv. I nylig innspilt podkastintervju oppfordrer Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir til målrettede drap på palestinere på Gazastripa.

Mari Skurdal

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen