Leder

Røverstat

Israel er en militarisert røverstat som konsekvent tramper på folkeretten. Netanyahu-regjeringen motarbeider alle forsøk på å skape varige fredsløsninger gjennom framforhandlete avtaler og velger i stedet lovløshet og brutal makt­utøvelse, basert på landets militære ressurser, som USA bidrar med og langt på vei finansierer. Å slippe løs bomberegnet over Iran nærmest samtidig med at amerikanske forhandlere satt ved bordet med iranerne og bare noen timer etter at Trump hadde slått fast at USA var forpliktet til en diplomatisk løsning, viser at Netanyahu ikke skyr noen midler i sin folkerettsstridige aleinegang.

«Regionen skyves mot en katastrofe.»

Nå ser vi hvordan konsekvensene av Israels brutale framferd over mange år spilles ut. Netanyahu bidro aktivt til at USA under Trumps forrige periode trakk seg fra atomavtalen med Iran, som var et historisk gjennombrudd da den ble inngått i 2015. Nå fryktet Israel igjen en normalisering av forholdet til Iran og regionen for øvrig. Svaret ble å sende missiler og jagerfly i lufta, som torpederer muligheten for en fredelig utvikling og avtale. Nå spres det også en historie om at Iran nærmest var i ferd med å skaffe seg en atombombe, noe som overhodet ikke stemmer. Og hvis det hadde vært tilfelle, ville det eneste riktige svaret være å inngå en avtale, slik at FNs våpeninspektører kunne slippe inn i landet. Israels angrep minner slik sett foruroligende om det amerikanske overfallet på Irak i 2003, da George W. Bush beordret Hans Blix og hans våpeninspektører til å forlate landet, slik at bomberegnet kunne begynne.

Reaksjonene på Israels storstilte angrep har vært skarpe over hele verden. Men når Jonas Gahr Støre (Ap) fordømmer det som en «eskalering av krigssituasjonen», er det ikke å ta det massive bruddet på folkeretten på tilstrekkelig alvor. Dette er et ensidig angrep fra Israels side, midt under pågående forhandlinger, som må fordømmes som den brutale angrepskrigen det er. Røverstaten Israel skyr ingen midler for å nå sine mål, om det så er å sette hele Midtøsten i brann. Etter måneder med massakrer og utsulting av sivile i Gaza, forsterket kolonisering og undertrykking på Vestbredden, angrep i Libanon, Syria og Jemen, og nå det massive overfallet på Iran, skyves hele regionen mot en katastrofe.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.