Leder

Veien til fred

Donald Trump og Vladimir Putin møtes fredag denne uka i Alaska for å drøfte en mulig fredsløsning for Ukraina-krigen. Det vil være det første møtet mellom en amerikansk og russisk president siden Joe Biden møtte Putin i Genève i juni 2021. Kilder i den amerikanske administrasjonen har opplyst at Det hvite hus vurderer å invitere Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Allerede rett etter den russiske invasjonen 24. februar i 2022 var det forhandlinger mellom Ukraina og Russland om en fredsløsning. Etter flere møter i Tyrkia ble det utarbeidet et utkast, der Ukraina sa seg villig til å legge vekk planer om Nato-medlemskap, men ikke aksepterte landavståelser, heller ikke Krim. Det ble også åpnet for ukrainsk EU-medlemskap. Avtalen var nær ved å bli undertegnet, men ble lagt bort på grunn av uenighet om sikkerhetsgarantier og avdekkingen av Butsja-massakren, som opprørte en hel verden. Etter hvert fikk Ukraina økende tro på militær seier, noe som gjorde en fredsavtale uaktuelt.

«Det kan bli våpenhvile og frossen konflikt.»

Ukrainas uteblivende framgang på slagmarka og det økende sanksjonspresset mot Moskva kan gjøre at Trumps press likevel vinner gehør. Alternativet er en langvarig og ødeleggende krig med store menneskelige ofre på begge sider. Hvis kravet om at Ukraina ikke blir med i Nato på en eller annen måte møtes, og Vesten lemper på sanksjonene, kan Putin være villig til inngå en våpenhvile. Samtidig kan ikke Kyiv akseptere avståelse av ukrainsk territorium. Det er rett og slett umulig for Zelenskyj å komme hjem med en avtale der han har akseptert store landavståelser. Derfor kan heller ikke en avtale gjøres opp mellom Trump og Putin over hodet på ukrainerne. Hvis ikke betingelsene er akseptert av tilstrekkelig mange ukrainere, vil det ikke bli varig fred. «Enhver løsning uten Ukraina til stede er en løsning uten fred», som Zelenskyj sier. Avstanden mellom partene er så stor – Moskva vil beholde alle erobrede områder, mens Ukraina krever betingelsesløs russisk tilbaketrekking til grensene før Krim-anneksjonen i 2014 – at det er vanskelig å se for seg en middelvei. En mulig løsning er derfor en våpenhvile uten avklaring av de territorielle spørsmålene. Da kan det i tilfelle ende i en frossen konflikt, tilsvarende den som gjelder på Kypros etter Tyrkias invasjon i 1974.

Leder

Står vi foran under­gangen?

Denne uka lanserte politisk influenser og skiinstruktør Sindre Wiig Nordby dokumentarfilmen «Hvor blir’e av penga?» på Gimle kino i Oslo. Den handler om at staten eser ut, om feilslått energipolitikk og offentlig sløseri. Til Minerva har Nordby fortalt at målet med filmen er å sette agenda foran valget, og det gjør han med en fortelling han langt fra er aleine om. I Norge har det de siste årene vokst fram en rekke politiske påvirkere som får stort gjennomslag med en sterkt ideologisk fortelling om at Norge er på vei inn i forfallet. Årsaken er for stor oljepengebruk, for høyt skattenivå, for stor offentlig sektor og utarming av alle dem som har initiativ og skaperevne. De har stort gjennomslag i sosiale medier og dominerer det norske podkast-universet.

The art of the deal

I sommer avslørte den britiske avisa Financial Times at konsulentselskapet Boston Consulting Group på oppdrag fra en gruppe israelske forretningsmenn har skissert innbydende framtidsscenarioer for Gaza. Opp av dagens utbombede enklave skulle det reise seg høyhus, kunstige øyer, frihandelssoner og datasentre for amerikansk og israelsk tekbransje. Powerpoint-presentasjonen Financial Times trykket faksimiler fra, viste et Dubai-lignende samfunn ikke så langt unna den KI-genererte videoen USAs president Donald Trump la ut i sosiale medier tidligere i år. Framtida for Gaza var løfterik i presentasjonen. Vel, løfterik for alle andre enn de to millionene palestinere som bor der i dag. Boston Consulting Groups visjon var å flytte store deler av dem til nye områder, i bytte mot mat og husly. I går fulgte Financial Times opp sommerens avsløring.

Visste ikke?

«Jeg lurer på om Etikkrådet bruker internett i det hele tatt», sa historieprofessor ved Universitetet i Oslo, Toufoul Abou-Hodeib, til Klassekampen tidligere i sommer. Hun er én av akademikerne i gruppa Historikere for Palestina som har brukt fritida si på å undersøke de israelske selskapene det norske Oljefondet har investert i. Til sammen dreier det seg om 65 selskaper, så arbeidet har vært overkommelig. De fleste selskapene har dessuten åpne hjemmesider hvor de skriver at de har tjent gode penger på Gaza-krigen og eiendomsutvikling i okkuperte områder. Historikerne samlet sine funn i en rapport de sendte til Finansdepartementet, Norges bank og Oljefondet. Så ble det stille, helt til Aftenposten denne uka slo opp et av funnene i rapporten.