Leder

Veien til fred

Bjørgulv Braanen

Donald Trump og Vladimir Putin møtes fredag denne uka i Alaska for å drøfte en mulig fredsløsning for Ukraina-krigen. Det vil være det første møtet mellom en amerikansk og russisk president siden Joe Biden møtte Putin i Genève i juni 2021. Kilder i den amerikanske administrasjonen har opplyst at Det hvite hus vurderer å invitere Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Allerede rett etter den russiske invasjonen 24. februar i 2022 var det forhandlinger mellom Ukraina og Russland om en fredsløsning. Etter flere møter i Tyrkia ble det utarbeidet et utkast, der Ukraina sa seg villig til å legge vekk planer om Nato-medlemskap, men ikke aksepterte landavståelser, heller ikke Krim. Det ble også åpnet for ukrainsk EU-medlemskap. Avtalen var nær ved å bli undertegnet, men ble lagt bort på grunn av uenighet om sikkerhetsgarantier og avdekkingen av Butsja-massakren, som opprørte en hel verden. Etter hvert fikk Ukraina økende tro på militær seier, noe som gjorde en fredsavtale uaktuelt.

«Det kan bli våpenhvile og frossen konflikt.»

Ukrainas uteblivende framgang på slagmarka og det økende sanksjonspresset mot Moskva kan gjøre at Trumps press likevel vinner gehør. Alternativet er en langvarig og ødeleggende krig med store menneskelige ofre på begge sider. Hvis kravet om at Ukraina ikke blir med i Nato på en eller annen måte møtes, og Vesten lemper på sanksjonene, kan Putin være villig til inngå en våpenhvile. Samtidig kan ikke Kyiv akseptere avståelse av ukrainsk territorium. Det er rett og slett umulig for Zelenskyj å komme hjem med en avtale der han har akseptert store landavståelser. Derfor kan heller ikke en avtale gjøres opp mellom Trump og Putin over hodet på ukrainerne. Hvis ikke betingelsene er akseptert av tilstrekkelig mange ukrainere, vil det ikke bli varig fred. «Enhver løsning uten Ukraina til stede er en løsning uten fred», som Zelenskyj sier. Avstanden mellom partene er så stor – Moskva vil beholde alle erobrede områder, mens Ukraina krever betingelsesløs russisk tilbaketrekking til grensene før Krim-anneksjonen i 2014 – at det er vanskelig å se for seg en middelvei. En mulig løsning er derfor en våpenhvile uten avklaring av de territorielle spørsmålene. Da kan det i tilfelle ende i en frossen konflikt, tilsvarende den som gjelder på Kypros etter Tyrkias invasjon i 1974.

Leder

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene.

Mari Skurdal

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.

Bjørgulv Braanen

Maga­fi­se­ring?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet». Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt. Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere.

Bjørgulv Braanen