Leder

Veien til fred

Donald Trump og Vladimir Putin møtes fredag denne uka i Alaska for å drøfte en mulig fredsløsning for Ukraina-krigen. Det vil være det første møtet mellom en amerikansk og russisk president siden Joe Biden møtte Putin i Genève i juni 2021. Kilder i den amerikanske administrasjonen har opplyst at Det hvite hus vurderer å invitere Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Allerede rett etter den russiske invasjonen 24. februar i 2022 var det forhandlinger mellom Ukraina og Russland om en fredsløsning. Etter flere møter i Tyrkia ble det utarbeidet et utkast, der Ukraina sa seg villig til å legge vekk planer om Nato-medlemskap, men ikke aksepterte landavståelser, heller ikke Krim. Det ble også åpnet for ukrainsk EU-medlemskap. Avtalen var nær ved å bli undertegnet, men ble lagt bort på grunn av uenighet om sikkerhetsgarantier og avdekkingen av Butsja-massakren, som opprørte en hel verden. Etter hvert fikk Ukraina økende tro på militær seier, noe som gjorde en fredsavtale uaktuelt.

«Det kan bli våpenhvile og frossen konflikt.»

Ukrainas uteblivende framgang på slagmarka og det økende sanksjonspresset mot Moskva kan gjøre at Trumps press likevel vinner gehør. Alternativet er en langvarig og ødeleggende krig med store menneskelige ofre på begge sider. Hvis kravet om at Ukraina ikke blir med i Nato på en eller annen måte møtes, og Vesten lemper på sanksjonene, kan Putin være villig til inngå en våpenhvile. Samtidig kan ikke Kyiv akseptere avståelse av ukrainsk territorium. Det er rett og slett umulig for Zelenskyj å komme hjem med en avtale der han har akseptert store landavståelser. Derfor kan heller ikke en avtale gjøres opp mellom Trump og Putin over hodet på ukrainerne. Hvis ikke betingelsene er akseptert av tilstrekkelig mange ukrainere, vil det ikke bli varig fred. «Enhver løsning uten Ukraina til stede er en løsning uten fred», som Zelenskyj sier. Avstanden mellom partene er så stor – Moskva vil beholde alle erobrede områder, mens Ukraina krever betingelsesløs russisk tilbaketrekking til grensene før Krim-anneksjonen i 2014 – at det er vanskelig å se for seg en middelvei. En mulig løsning er derfor en våpenhvile uten avklaring av de territorielle spørsmålene. Da kan det i tilfelle ende i en frossen konflikt, tilsvarende den som gjelder på Kypros etter Tyrkias invasjon i 1974.

Leder

Grønland

Denne uka ble det kjent at USA arbeider aktivt for å skape en separatistbevegelse på Grønland. Ifølge dansk etterretning skal minst tre amerikanere med tilknytning til Trump-administrasjonen ha reist til Grønland for å lage lister over folk som støtter de amerikanske planene om å overta verdens største øy. Utenriksminister Lars Løkke Rasmussen har svart resolutt ved å innkalle USAs charge d’affairs til «forebyggende samtale» om «forsøk på innblanding i kongerikets indre anliggender». «Utenlandske aktører» forsøker å påvirke Grønlands framtid, og alle slike forsøk er «uakseptable». Danmarks situasjon er dramatisk når et land som har vært blant USAs mest lojale støttespillere, trues med krav om landavståelse. Alle tidligere antakelser er stilt på hodet. Danmark har i stor grad basert sitt forsvar på at USA kommer landet til unnsetning, og har unnlatt å bygge opp egen militær kapasitet.

Et skjebne­fel­lesskap

Krigene i Gaza og Ukraina er låst i et uheldig skjebnefellesskap. Europeiske statsledere ser det som avgjørende for kontinentets sikkerhet at Russland ikke går vinnende ut av angrepskrigen mot Ukraina. Samtidig innser de at Europa er avhengig av USA for å stagge Russland på slagmarken og stable på beina sikkerhetsgarantier ved en fredsavtale. USAs president Donald Trump er en ustabil partner, og den rådende europeiske strategien i møte med ham er overdreven smiger, for vurderingen er at veien til resultater er å innynde seg. Det gjelder å trå forsiktig, så ikke Trump surner, svikter Ukraina eller innfører straffende tollsatser. Russland later ikke til å være altfor nervøs.

Avmaktas aktivisme?

I en kommentar i Minerva sukker ansvarlig redaktør Nils August Andresen oppgitt over SVs OIjefond-ultimatum til Arbeiderpartiet. SV-leder Kirsti Bergstø vil bare forhandle om en eventuell regjeringsplattform eller statsbudsjett med Ap dersom Oljefondet trekker alle investeringer som støtter opp om israelske krigsforbrytelser. Minerva-redaktøren mener utspillet er ødeleggende for norsk politikk, fordi det vrir oppmerksomheten vekk fra saker norske politikere kan styre og til en sak Norge har fint liten innflytelse over. Han mener SV gjør hele norsk politikk til et «gissel» for sin Gaza-sak – en meget spesiell begrepsbruk gitt konteksten. Det kan stilles spørsmål ved hvor lurt et slikt ultimatum er. Det er likevel ikke det største problemet med Andresens kommentar. Minerva-redaktøren er overbevist om at ingenting Norge gjør, kan påvirke Gaza-krigen.