Leder

Autoritær vending

USAs president Donald Trump synes å være besatt av maskering. I tirader på hans eget sosiale medium Truth Social gjentar han monomant og med sin karakteristiske bruk av store bokstaver at «MASKS WILL NOT BE ALLOWED». Budskapet er rettet mot folk som protesterer mot politikken hans, som propalestinske studenter og dem som nå demonstrerer mot deportasjoner av innvandrere. Enkelte har hatt tildekkede ansikter, selv om de fleste ikke har det. Maskering forekommer derimot hyppig et annet sted: hos ansatte i immigrasjonsmyndighetene (ICE). ICE-ansatte arresterer nå papirløse i stor skala, og mange av dem gjør det kledd i sivil og med tildekkede ansikter.

«Trump tar USA i autoritær retning.»

Trump har aldri vært noen ydmyk tjener av sannhet, etterrettelighet eller en konsistent moralsk linje. Han ser også nasjonale konflikter som en mulighet til score politiske poeng. Skurkene i Trumps fortelling er dem som demonstrerer mot politikken hans, samt dem som arresteres og sendes ut av landet, selv om de aldri har gjort noe galt og er godt integrert. Heltene, derimot, er dem som lojalt føyer seg etter hans ordrer, uansett hvor uhyrlige de er. Under Trump tiltar presidentembetet seg stadig mer makt, på bekostning av andre myndighetsorganer, rettsvesenet og statenes selvstyre.

Et eksempel på det siste er da Trump denne uka satte inn nasjonalgarden og marinesoldater mot demonstranter i California, mot den lokale guvernørens vilje. Militæret har ikke blitt satt inn mot demonstrasjoner i USA på 60 år. Slik drar Trump USA i autoritær retning, og lik autoritære statsledere før ham peker Trump ut fiender innenfor landets grenser. Han bruker så militær makt for å slå brutalt ned på det som inntil nylig var ansett som lovlige, politiske demonstrasjoner i USA. Lærdommene fra verdens diktatorer stanser ikke der: Trump har lørdag bestilt en militærparade gjennom Washington D.C. på hærens 250-årsdag – som hendig nok sammenfaller med hans egen 79-årsdag. På samme måte som maskering bare er et problem når det forekommer hos Trumps motstandere, er offentlig forbruk åpenbart bare en uting når det går til kjedelige ting som helse og velferd.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.