Leder

De minste må løftes

På Bondetinget, årsmøtet til Norges Bondelag, som gikk av stabelen i forrige uke, var flere sterkt bekymret for sentralisering av jordbruket, skriver Nationen. «Meir av produksjonen går i retning av sentrale strøk der det er enklast å drive. Vi har verkemiddel som skal vege opp for ulempene, men vi ser likevel at det er store forskjellar i produksjonsøkonomi. Vi må løfte dei som henger lengst etter», sa en av utsendingene, Kjersti Fløystad Ellingsgård (38) fra Møre og Romsdal.

«Flate ­tillegg gir minst ­effekt for små bruk.»

Landbruksproduksjon i hele landet handler både om bosetting, beredskap og matsikkerhet. Jordbruket i Finnmark og Nord-Norge står overfor spesielle utfordringer, med kort vekstsesong, store avstander, krevende klima og få driftsenheter. I mai besøkte Nationen Pasvik, der det var storstilt bureising på 1930-tallet for å sikre tilstedeværelse og suverenitet langs grensa til Russland. Landskapet, som før var myr og skog, ble omgjort til dyrkbar mark. Selv om drømmen om arktisk jordbruk var i overkant ambisiøs, er fortsatt mange av gårdene i drift. Ola Johansen, som driver med melkekyr og økologisk grøntproduksjon i Pasvik, sier likevel at han føler staten har sviktet sine forpliktelser overfor innbyggerne i nord.

Ellingsgård, som driver gård med 40 melkekyr på Bolsøya i Romsdalsfjorden, peker på at flere av tilleggene har blitt gitt flatt de siste årene. Det gir minst effekt for de mindre brukene. Hun mener de minste gårdene må stimuleres mer for å forhindre utarming av distriktslandbruket. Nedgangen de siste tiårene har vært spesielt stor i Nord-Norge og i fjord- og fjell-landbruket. Det må være mulig å bygge nye fjøs også for dem som har mindre bruk. Jan Erik Fløtre, leder i Vestland Bondelag og tidligere styreleder i Nortura, tar til orde for en styrket landbrukspolitikk for de områdene av landet der det er få alternativer til å dyrke gras. Landbrukspolitikken må ta hensyn til de store forskjellene og variasjonene i gårdenes størrelse og beliggenhet. De mindre brukene må være regningssvarende hvis målet for landbrukspolitikken – sikre matforsyningen, bevare kulturlandskapet og sikre et bærekraftig landbruk over hele landet – skal bli mer enn festtaler.

Leder

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mye på spill

Norge er midt inne i intense forhandlinger om fornyelse av fiskeriavtalen med Russland i Barentshavet. Det kan ende med at et 50-årig samarbeid slås i stykker. Også under den kalde krigen ble Norge og Russland enige om kvoter og sørget for en levedyktig torskebestand i Barentshavet. Nå kan det være over. Samarbeidet med Russland i nord omfatter også søk- og redningsoperasjoner og tiltak mot oljeforurensning. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad de vestlige sanksjonene mot Russland har den ønskede effekt, men uansett er det mange unntak som skal sikre at livsnødvendig samarbeid fortsetter. Matvarer er for eksempel unntatt.