Leder

De minste må løftes

Bjørgulv Braanen

På Bondetinget, årsmøtet til Norges Bondelag, som gikk av stabelen i forrige uke, var flere sterkt bekymret for sentralisering av jordbruket, skriver Nationen. «Meir av produksjonen går i retning av sentrale strøk der det er enklast å drive. Vi har verkemiddel som skal vege opp for ulempene, men vi ser likevel at det er store forskjellar i produksjonsøkonomi. Vi må løfte dei som henger lengst etter», sa en av utsendingene, Kjersti Fløystad Ellingsgård (38) fra Møre og Romsdal.

«Flate ­tillegg gir minst ­effekt for små bruk.»

Landbruksproduksjon i hele landet handler både om bosetting, beredskap og matsikkerhet. Jordbruket i Finnmark og Nord-Norge står overfor spesielle utfordringer, med kort vekstsesong, store avstander, krevende klima og få driftsenheter. I mai besøkte Nationen Pasvik, der det var storstilt bureising på 1930-tallet for å sikre tilstedeværelse og suverenitet langs grensa til Russland. Landskapet, som før var myr og skog, ble omgjort til dyrkbar mark. Selv om drømmen om arktisk jordbruk var i overkant ambisiøs, er fortsatt mange av gårdene i drift. Ola Johansen, som driver med melkekyr og økologisk grøntproduksjon i Pasvik, sier likevel at han føler staten har sviktet sine forpliktelser overfor innbyggerne i nord.

Ellingsgård, som driver gård med 40 melkekyr på Bolsøya i Romsdalsfjorden, peker på at flere av tilleggene har blitt gitt flatt de siste årene. Det gir minst effekt for de mindre brukene. Hun mener de minste gårdene må stimuleres mer for å forhindre utarming av distriktslandbruket. Nedgangen de siste tiårene har vært spesielt stor i Nord-Norge og i fjord- og fjell-landbruket. Det må være mulig å bygge nye fjøs også for dem som har mindre bruk. Jan Erik Fløtre, leder i Vestland Bondelag og tidligere styreleder i Nortura, tar til orde for en styrket landbrukspolitikk for de områdene av landet der det er få alternativer til å dyrke gras. Landbrukspolitikken må ta hensyn til de store forskjellene og variasjonene i gårdenes størrelse og beliggenhet. De mindre brukene må være regningssvarende hvis målet for landbrukspolitikken – sikre matforsyningen, bevare kulturlandskapet og sikre et bærekraftig landbruk over hele landet – skal bli mer enn festtaler.

Leder

Autoritær vending

USAs president Donald Trump synes å være besatt av maskering. I tirader på hans eget sosiale medium Truth Social gjentar han monomant og med sin karakteristiske bruk av store bokstaver at «MASKS WILL NOT BE ALLOWED». Budskapet er rettet mot folk som protesterer mot politikken hans, som propalestinske studenter og dem som nå demonstrerer mot deportasjoner av innvandrere. Enkelte har hatt tildekkede ansikter, selv om de fleste ikke har det. Maskering forekommer derimot hyppig et annet sted: hos ansatte i immigrasjonsmyndighetene (ICE). ICE-ansatte arresterer nå papirløse i stor skala, og mange av dem gjør det kledd i sivil og med tildekkede ansikter. Trump har aldri vært noen ydmyk tjener av sannhet, etterrettelighet eller en konsistent moralsk linje.

Mari Skurdal

Den store styrke­prø­ven

Jens Stoltenbergs første store test som finansminister er å lose revidert nasjonalbudsjett gjennom Stortinget. Der har Arbeiderpartiet bare 48 mandater og er derfor avhengig av støtte fra Senterpartiet og SV for å få flertall. Likevel har Ap gått inn i forhandlingene med hevet pekefinger og formaninger om at Norge trenger et stramt budsjett – og uansett bør ikke et revidert budsjett justeres for mye. Budsjettpartnerne Sp og SV mener Ap i så fall farer med en svært selektiv definisjon av stramhet, for partiet har selv lagt inn Norgespris, en strømstøtteordning som koster om lag sju milliarder i året. Da er det lite rom igjen for samarbeidspartiene, er beskjeden fra Ap, og forhandlingene snegler seg av gårde. Sps reduksjon i matmomsen skal være særlig vanskelig å svelge. Likevel kan det godt hende Ap må gi etter for både Sp og SV, i hvert fall komme dem et godt stykke i møte.

Mari Skurdal

Dyr plastring

Tilhengerne av ytterligere EU-integrering forteller gjerne om alle de gode forslagene som kommer fra Brussel. Det kan kanskje være, men like vanlig er det at staten må punge ut med milliarder for å kompensere for konsekvensene av dårlig EU-politikk. Reglene EU pålegger oss, og som de EU-vennlige partiene velger å innføre, er ofte i strid med norske interesser, men ender likevel opp med å bli norsk lov. Når konsekvensene går opp for folk, kommer protestene – noen ganger når de orkans styrke, som i strømpolitikken. For i det hele tatt å overleve i møte med velgerne ender norske politikere opp med å innføre enormt kostbare ordninger for å plastre såret EU-politikken har påført oss. Det mest kjente eksempelet er Norgesprisen på strøm. EUs strømmarked er dysfunksjonelt for norsk industri og forbrukere.

Bjørgulv Braanen