Tilhengerne av ytterligere EU-integrering forteller gjerne om alle de gode forslagene som kommer fra Brussel. Det kan kanskje være, men like vanlig er det at staten må punge ut med milliarder for å kompensere for konsekvensene av dårlig EU-politikk. Reglene EU pålegger oss, og som de EU-vennlige partiene velger å innføre, er ofte i strid med norske interesser, men ender likevel opp med å bli norsk lov. Når konsekvensene går opp for folk, kommer protestene – noen ganger når de orkans styrke, som i strømpolitikken. For i det hele tatt å overleve i møte med velgerne ender norske politikere opp med å innføre enormt kostbare ordninger for å plastre såret EU-politikken har påført oss.
«Politikerne må plastre såret EUpolitikken har laget»
Det mest kjente eksempelet er Norgesprisen på strøm. EUs strømmarked er dysfunksjonelt for norsk industri og forbrukere. Etter tre år med fallende målinger valgte regjeringen til slutt å kutte over den gordiske knuten ved å innføre Norgesprisen, som vil koste rundt sju milliarder kroner hvert år. Det er penger som kunne vært brukt på andre formål hvis vi ikke hadde vært underlagt EUs markedssystem for strøm. Nå viser det seg at forslaget til endringer i klimakvoteloven, som følger av EUs klimakvotesystem, vil føre til at bensinstasjoner også blir en del av regelverket.
Marit Arnstad (Sp) har vist til at den nye klimakvoteloven i verste fall kan gi et prishopp på rundt sju kroner for drivstoff. Regjeringen skriver selv i lovforslaget at dette vil ramme dem som har minst og bor lengst unna, hardest. «Ap fører en klimapolitikk som øker forskjellene mellom folk og mellom landsdeler. El-bil dekningen i Oslo er godt over 50 prosent. I Finnmark er den 9 prosent», sier Arnstad til Nettavisen. Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) avviser et sju kroners påslag på pumpeprisen som usannsynlig, men legger til at staten i tilfelle vil gå inn med en kompensasjonsordning til norske forbrukere på linje med Norgesprisen. Det er så langt en tom garanti, men hvis det likevel skulle skje, vil myndighetene nok en gang velge å betale seg ut av problemene EUs politikk skaper. Å lappe på politikken fra Brussel ved å kaste penger etter den kan i lengden bli svært, svært dyrt – og forhindre effektiv bruk av statens penger på det som er aller viktigst.