Leder

Valgkamp med få saker

Så langt i valgkampen har det vært vanskelig å få øye på andre politiske temaer enn beskatning av personer med store formuer. Hvor er alle sakene som har vært så viktige i tidligere valgkamper? Det virker som det er vanskelig for partiene å få noe særlig trøkk på viktige saksfelt som utdanning, helse, velferd og arbeidsliv, og det til tross for at et regjeringsskifte vil påvirke disse områdene i stor grad. Får vi en borgerlig regjering etter valget, står vi foran en storstilt privatisering av skole og helsetjenester og en liberalisering av arbeidslovgivingen. Likevel er det liten oppmerksomhet rundt disse temaene i valgkampen til nå.

«Valget handler om mer enn størrelsen på statskassa.»

Det er merkelig, for det er lite populært å kutte i velferdstjenester. Høyrepartiene har likevel fått sving på fortellingen om at staten er for rik. De får det til å høres ut som offentlig finansiert velferd struper Norge, og da er den nærliggende løsningen enkel nok: Vi må kutte. Det har det største partiet på borgerlig side en plan for. I en kronikk i Dagens Næringsliv forrige uke skriver Frps toppkandidat i Oslo Tor Mikkel Wara at de mest effektive kuttmetodene er å privatisere offentlige tjenester og ta fra staten oppgaver. Han går ikke så nærme inn på hva som skal vekk, utover at vi må imot færre flyktninger. Frps partiprogram er mer konkret. Blant annet vil partiet gjøre det enklere å starte privatskoler. Partiets program på utdanningsfeltet starter friskt nok med setningen «Fremskrittspartiet ønsker ikke en enhetsskole».

Selv om en slik politikk er egnet til å forandre Norge ganske grunnleggende – bare se til Sverige! – er utdanning knapt et valgkamptema. Valget handler likevel om mer enn størrelsen på statskassa. Det handler om hva slags samfunn vi ønsker oss: et hvor vi har trygghet i sykdom og arbeid, eller et hvor vi mister ytelser og jobbsikkerhet. Skal vi henge sammen som en nasjon, må vi styrke fellesskolen, ikke privatisere den. Disse store skillene mellom regjeringsalternativene har likevel fått lite gjennomslag i valgkampen så langt. I stedet er det Norges aller rikeste mennesker som nå har problemformuleringsprivilegiet, og problemet de ser, er skatt på sine egne formuer.

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.